Fellini med dj er førsteinntrykket etter Paolo Sorrentinos omfangsrike fest av en film. Den mest begavede italienske filmskaperen de siste ti åra er tilbake i uritaliensk landskap etter tur i USA med Sean Penn i , «This Must Be The Place» (2011). Sorrentino gjør noe av det samme med kultureliten og Roma i «Den store skjønnheten» som han gjorde med italiensk politikk og Giulio Andreotti i «Il Divo» (2008).
Spesialiteten til Sorrentino er å koble bilder, musikk, miljø og skuespill med stemningsfull eller suggererende filmfortelling. «Den store skjønnheten» starter med en montasje som slår an tonen for en løs, pulserende film om moral, skjønnhet, forfall, kunsten og livet i «den evige stad». Først etter ti minutter kretser filmen inn på Toni Servillo, i rollen som den 65-årige énboksforfatteren og partykongen Jep i Romas sosietet.
Byen er ikke bare en kulisse for filmen, den blir en del av den, i all sin prakt og lunefullhet. Sorrentino er en moderne filmskaper som angriper sansene med et vidd og en lekenhet som gir særpreget filmfortelling. Kultur, underholdning, religion og kjendisliv skildres med vekselvis satirisk og elegant blikk, fra dekadent natteliv til en aspirerende pave som heller snakker om mat enn åndelige spørsmål.
54-årige Toni Servillo gjør sin fjerde hovedrolle for Sorrentino som den en gang så lovende forfatteren som har brukt det meste av livet på å lete etter den store skjønnheten. Det er et regissør-skuespiller-samarbeid som vil bli stående. Her resulterte det i pris for beste regi, beste film og beste skuespiller under utdelingen av de europeiske filmprisen nylig.
«Den store skjønnheten» flyter kanskje litt langt ut her og der, men underveis byr den på briljante, uforlignelige scener, til et portrett av en by og noen av dens mennesker, til en fortelling som bare kunne funket som film. En fest av en film, om mennesker som kanskje burde festet litt mindre og lett etter skjønnheten andre steder enn i Romas natteliv.
