En film om ei aktiv, tøff jente i siste år på barneskolen som får blodkreft, skal balansere godt for ikke å bli for vond, overfladisk eller kriseminimerende. «Kule kidz gråter ikke» klarer den balansen ganske bra. Delvis fordi filmen får mye ut av ungdommene i de viktigste rollene. Mye på grunn av at materialet ikke går for de lettest fordøyelige løsningene.
Filmen er basert på ei nederlandsk bok som ble en nederlandsk film i 2012, inspirert av en sann historie. Både filmen og boka ble en suksess i hjemlandet. Jeg har ikke sett eller lest originalen, men Katarina Launings «Kule kidz gråter ikke» både ser ut og låter norsk, det siste litt påtrengende i musikkbruk, men tonen i dialogen fungerer fint.
Det er som regel et godt tegn for en barne- og ungdomsfilm når de unge skuepillerne fungerer bedre enn de voksne. Mia Helene Solberg Brekke spiller fotballjenta Anja med en energisk, røff snert som gir en kjærkommen, oppløftende inngang til sår og vanskelig tematikk. Victor Papadopoulos Jacobsen gjør seg godt som motspiller på banen og i klassen, i en film som vinner mye på å fortelle historien både på godt og vondt.
I stedet for å lage film med stor F, ser det ut som om Katarina Launing har vært mest opptatt av å få historie og skuespillere til å tjene hverandre gjennom opp- og nedturer. Selv om «Kule kidz gråter ikke» ser mer ut som en tv-film enn hennes regidebut «Julenatt i Blåfjell» (2009), er «Kule kidz gråter ikke» modigere, mer vellykket som drama og film.
Uten å bli for pedagogisk eller terapeutisk framstår «Kule kidz gråter ikke» som et ganske vellykket forsøk på å skildre en ungdom som ved overgang fra barneskole til ungdomsskole får beskjed om at hun har en alvorlig sykdom. Vel så mye som en film om ei syk jente har det blitt en film om ei tøff jente og menneskene rundt henne i dagene før og etter livet hennes snus oppned.
