Jeg har sett The Rolling Stones såpass mange ganger at det er vanskelig å skille en konsert fra den andre. Men en av konsertene husker jeg godt, det var min våteste Stones-opplevelse – i sammenhengende pissregn på Koengen i Bergen i 2006.

Konserten huskes godt i Bergen også, ikke minst fordi den markerte et veiskille. Den var starten på et eventyr. I årene som er gått etter 2006 har en rekke av verdens største stjerner besøkt Koengen eller andre arenaer i Bergen.

I 2006 kivet Bergen og Trondheim om å arrangere konsert med The Rolling Stones. Bergen fikk Stones fordi næringslivet var villig til å stille påkrevd økonomisk sikkerhet, noe som ikke lot seg gjøre i Trondheim. Neppe noen i Bergen har angret på det i ettertid. Vi trodde imidlertid at det lå en viss anger i lufta i Trondheim, at sentrale aktører ville sørge for at byen aldri igjen ville la en så stor mulighet glippe.

Nå virker det ikke som om noen har angret på noe. For nå har det skjedd igjen.

Jeg har ikke innsikt og kompetanse nok til å peke på hvem som har skylden for at bestrebelsene ikke lyktes denne gangen. Jeg ønsker heller ikke å legge skylden på en enkelt instans eller person for at det på tredje året er uavklart om Kristiansten kan være sted for større arenakonserter.

Men det må være lov å si at byen i sum fremstår amatørmessig i forhold til store arrangementer. Det kan ikke være bare tilfeldigheter som er årsak til at det tilsynelatende hviler en forbannelse over Trondheim som konsertarena.

The Rolling Stones i Granåsen var kanskje bare en drøm. Isolert sett er det bare én konsert som det ikke ble noe av. Men mønsteret som tegner seg er alvorlig.

The Stones i Granåsen kunne blitt vårt Koengen 2006, konserten som markerte et veiskille – konserten som ga signal til andre store turnéartister om at Trondheim er et stoppested å merke seg. I stedet ble det et symbol på noe annet, på drømmer som aldri blir realisert, på at gode krefter ikke jobber godt nok sammen.

Det er nemlig mange gode krefter som jobber for å få store artister til byen, folk med både profesjonalitet og idealisme. Men i og med at vi snakker om arena-kultur er det fristende å ta sportsmetaforene i bruk. Det er grenser for hvor lenge vi kan glede oss over fint spill på midtbanen så lenge goalgetterne mangler og gjentatte forsvarstabber sørger for pinlige baklengsmål.

Utad fremstår vi som amatører, og jo lengre tid det tar før alle krefter enes om felles spillemønster, jo lengre tid tar det før Trondheim får de store konsertene så mange ønsker seg.