Man kan stille spørsmål ved timingen til «Need for Speed». Spillserien har ikke vært på høyden, hverken kvalitets- eller popularitetsmessig, på nærmere ti år, og Fast & Furious-serien har allerede rukket å presse ut seks pengemaskiner av noen filmer. Det er noe som heter «sent, men godt», men uttrykket er nok lite brukt i billøp-kretser.
Og «Need for Speed» trøbler ikke bare med tiden, men også med farten. Bilene er raske nok, men ellers går det ekstremt sakte. Hovedplottet med et hemmelig billøp dukker opp mer enn en halvtime for sent, godt og vel 50 minutter ute i filmen. Og alle de «uventede svingene» kommer så sakte mot publikum at man må sovne foran rattet for å bli overrasket. Samtidig spørs det om regissør Scott Waugh heller skulle spart seg bryet med å lage et plott. «Need for Speed» hadde gjort seg bedre som en eksistensiell, retningsløs, 70-talls-aktig road movie med mer kjøring og mindre handling.
Så lener filmen seg også mot 60- og 70-talls-estetikken i enkeltelementer og sekvenser, men i for liten grad, og uten å få noe mer ut av dem enn at filmen fremstår splittet. Harrison Gilbertsons rollefigur hører mer hjemme i «Grease» enn her, og overgangen fra drive in kino i en scene til skyskrapere og hologram-show i neste blir en vel stor og overpoengtert kontrast.
Med det sagt, det finnes noen fine biter i filmen, men bitene henger overhodet ikke sammen. Tidvis skjer det så lite at filmen må lage spenning ut av ingenting. Filmen setter rekord i dramatisk musikk da våre helter fyller bensin på tanken. Jo da, det skjer i fart, men uten en Jean-Claud Van Damme i spagaten mellom bilene er filmen fortsatt dømt til å komme i mål lenge etter at publikum er borte og lysene er slukket.
