Carmen kan fort bli banal. For det er en utrolig enkel kjærlighetshistorie som utspiller seg med Don José (Bowers) i en tilsynelatende hovedrolle.
Han er forlovet med Micaëla (Gericke). Men han lar seg forføre av den uimotståelige Carmen (Voje), som snart går lei av ham og i stedet forelsker seg i tyrefekteren Escamillo (Bronikowski). Don José blir sykelig sjalu og dreper til slutt Carmen siden hun ikke vil følge ham. Der slutter operaen. Men da denne historien ble fortalt i Olavshallen lørdag kveld ble den langt i fra banal.
For her var det en regi som løftet historien inn i flere fortellerrom, sangere som gav selv den mest unnselige birolle et løft mot stjernene, dansere som malte de vakreste sinnbilder, kor som gav det trykket som skal til og et orkester som visste å spille på den fargerike klangbredden denne musikken er så viden kjent for. Men alt står og faller med den som spiller den egentlige hovedrollen, nemlig Carmen. Og Angelica Voje er i så måte et funn. Med et stort repertoar av eksplisitt forførende gester og en stemmeprakt som gir forførelsene liv og troverdighet fremsto Carmen nærmest som en levende legende der og da.
Litt oppstartsproblemer blant solistene finner vi i nesten alle store fremføringer. Men etter hvert som handlingen skred frem fikk vi den ene store stemmen etter den andre. Ewan Bowers maktet å skape den heltemessige tvetydighet som kjennetegner Don José, med både de store høyder og de litt mer tafatte dybder. Og den saftige energien som kjennetegner Escamillo kom riktignok gradvis, men likevel med en overbevisende tyngde ved hjelp av Marcini Bronikowskis markante baryton. Og de fire smuglerne tonebåret av Josefine Andersson (Mercédes), Lina Johnson (Frasquita), Michael Lindberg (Dancairo) og Helge Rønning (Remendado) skapte en sangkvartett det skinte som av stjerner og glitter fra.
Likevel var det kanskje helheten som gjorde denne forestillingen til en helt spesiell opplevelse. Her ble både kor og orkester fremtredende, der koret nå begynner å få en profesjonell standard og orkesteret fulgte opp med «Urbanski-effekten» i både klang, presisjon og dynamikk. Likevel var det regien til den polske Michal Znaniecki som gjorde denne forestillingen helt spesiell. Her ble danserne brukt på en utdypende måte som vi sjelden opplever, og barnekoret levendegjorde det mangfoldet av rom denne forestillingen bør bli husket for.
Men det var først og fremst to grep som skapte denne dybden. Det var på den ene side postkort-rammen, som delte scenen i to, og dernest de skrånende scenegulvene i forskjellige retninger på innsiden av rammen. Dermed fikk vi spillet mellom en drømmeverden og en virkelighetsverden som hele tiden gikk over i hverandre.
Dermed gikk denne tilsynelatende banale historien ut og inn av vår egen opplevde virkelighet. På denne måten kom også Bizets musikk til sin fulle rett. Med sine innsmigrende melodier flettet inn i et grensesprengende dynamisk spenn går den inn under huden, samtidig som den viser til en virkelighet vi alle kjenner igjen.
PS: Det sto terningkast fire på denne anmeldelsen i papirutgaven i dag. Det er feil. Det riktige terningkastet er seks.
