I går kveld var det førpremiere på første episode av fjerde sesong av «Game Of Thrones» i Trondheim. Søndag har serien offisiell verdenspremiere i USA og mandag vises den på HBO Nordic og på C More i Norge.
Denne anmeldelsen er basert på forhåndskopi av de to første episodene. Uten å røpe for mye, er det lett å fastslå at fjerde sesong starter mer dynamisk enn de foregående. Flere kritiserte starten på forrige sesong med at den var vel langsom, med mye prat.
Med så stort persongalleri og så mange store og mindre maktkamper over så store områder, er det storslåtte et av særtrekkene som gir noen av de fremste kvalitetene til serien. Dessuten krever det tid og effektiv filmfortelling å etablere nye sentrale skikkelser, da det er større mannefall blant sentrale hoved- og bifigurer i denne serien enn i omtrent alle andre tv-serier.
Første episode er regissert av serieskaperne selv. Den starter som en grei, litt forutsigbar fortsettelse av forrige sesong. Nikolaj Coster-Waldau har fått litt vel moderne sveis, mens den brutale Oberyn introduseres som ny, farlig kraft, som bryllupsgjest.
Det starter som en ganske typisk første episode, med litt Kristoffer Hivju, samt fortsettelse av gamle linjer og etablering av noen nye. Finalen på første episode gir imidlertid et mektig filmatisk løft. En av series beste og mest dramatiske scener, fra dirrende verbal oppbygning, til voldsomt klimaks.
Andre episode har lignende struktur. Hvis det gjelder resten av sesongen, så framstår enkeltepisoder mer som filmer i seg selv denne gang. Om det er kreativt forsøk på å møte kritiske røster fra sist, eller en konsekvens av materialet, gjenstår å se.
Det som er helt klart er at det skjer så mye i løpet av de to første episodene av fjerde sesong at fortsettelsen skal være sterk for å ikke bli antiklimaks. At de første episodene i større grad enn før framstår som filmer i seg selv, gir denne sesongstarten ekstra kraft.