Selv om vi ikke akkurat kan kalle Come Shine et trondheimsband, var det nettopp i Trondheim gruppa oppsto på tampen av 90-tallet. Det var herfra de gjorde seg nasjonalt bemerket med nyskapende tolkninger av jazzens klassikere, noe som resulterte i Spellemannspris for albumet «Do Do That Voodoo» i 2002.

Siden er de blitt hele Norges Come Shine, med en enestående suksess nesten uten sidestykke i nyere norsk jazz, helt fram til de la opp i 2004.

De siste par årene har de gjort noen sporadiske konserter, og i mars kom comeback-albumet «Red and Gold». Selv om albumet har fått utelukkende femmere og seksere av anmelderne, er det ingen selvfølge at publikum på nytt skal omfavne dem. Konserten fredag levnet ingen tvil om at publikum fortsatt elsker Come Shine. Og at kjærligheten er gjensidig.

Konserten var så og si uten dødpunkter.

Håkon Mjåset Johansen glødet bak slagverket, i perfekt samspill med bassist Sondre Meidsfjord, som vekslet mellom el-bass og kontrabass. Erlend Skomsvoll sprang mellom flygelet, rhodes-pianoet og djembe i og mellom låtene, og briljerte tidvis med soloer som fikk publikum til å bryte ut i spontan applaus. Og helt foran styrte Live Maria Roggen skuta med sin lette, avslappede autoritet og stemmeprakt.

Kvelden startet helt rolig, men bygde seg snart opp til et dirrende klimaks halvveis i settet med «Come Rain Or Come Shine». Ikke minst takket være en ond, overstyrt rhodes-solo fra Skomsvoll. Litt uforskyldt preparert flygel deler av låta, da pianonotene havnet på strengene under lokket, la ingen demper på opplevelsen.

Johnny Cash' «The Man Comes Around» er ikke den låta som fungerer best på albumet, men på scenen fikk den nytt liv. Det fikk også «Can't Help Lovin' Dat Man», igjen med med en blendende solo fra Skomsvoll, og «I'll be seeing you» der Meisfjord fikk vist seg frem.

Den kabaret-aktige versjonen av «Autumn Leaves» fungerte forbausende godt. Men høydepunktet i andre del av konserten ble utvilsomt «In a sentimental mood», med sin smektende oppbygging, som toppet seg i Mjåset Johansens frenetiske trommesolo.

På papiret høres ikke Come Shine ut som verdens mest spennende band, og det er lett å ta dem for gitt. Men ikke alle kan spille klassikere, i hvert fall ikke på en like spennende måte. De har en tilnærming som får hver låt til å høres frisk og unik ut, med et vell av detaljer, en imponerende dynamikk og enkeltprestasjoner til å måpe av i uventede arrangement.

Det gjør at de nærmest kan få gråstein til å skinne. Som da de avsluttet den nesten to timer lange konserten med en gnistrende usentimental versjon av «Somewhere over the rainbow».

Forhåpentligvis er dette bare starten av comebacket.