Den lille katten Torden er helt alene i verden, men søker tilflukt i det store, spøkelsesaktige huset til den pensjonerte tryllekunstneren Laurits. Torden vil gjerne bli en del av denne familien som består av en rekke magiske figurer og ting, men det er ikke så lett å bli akseptert. Nevøen til Laurits er mest opptatt av å få solgt huset og vil at onkelen skal flytte til en leilighet for eldre mennesker. Filmen utarter seg dermed til en intens kamp der all magi blir tatt i bruk for å hindre at dette skal skje. Husets mange små figurer, og både levende dyr og plastdukker er utstyrt med personlighet og masse vilje. Sammen forsøker de å sette en stopper for nevøens grusomme planer.
Vi blir med på et ganske spennende prosjekt der det handler om å stå sammen mot onde krefter. Filmen har et hurtig tempo med intense scener der det meste «nesten» går galt hele tiden. Parodieringen av ulike dyr og ulike mennesketyper er treffende og morsom. De norske stemmene består av en rekke ulike dialekter, noen av dem fungerer bra, men jeg savner litt mer sjarm og innlevelse. Den lille katten «Torden» er supersøt, og får nok velfortjent mye sympati fra barna som ser på. Kaninen «Jack» og den lille musa «Maggie» motarbeider «Torden» og ser på ham som en frekk inntrenger i huset. Begge kunne med fordel har vært enda «større i kjeften» for å tydeliggjøre humoren og gjøre dem enda mer håpløse. De representerer de fordomsfulle og kjepphøye, noe stemmebruken kunne ha forsterket i enda større grad.
Det er mye underholdning i de flotte animasjonsscenene, men noe tværes ut i lengste laget og mister litt magi av den grunn. Enkelte scener kan nok fremstå som ganske truende for de aller minste barna, men alt i alt er det harmløst med en lykkelig slutt. Det er ingen magisk film om magi, men en søt og fin film om magiske hendleser.