Borggården var ganske godt fylt opp da Lars Winnerbäck og hans mannskap gikk kjapt inn på scenen, plugget inn instrumentene og satte i gang med «Dunkla rum». Det er ikke noen dikkedarier eller lettvint publikumsfrieri med Winnerbäck. Musikken taler for seg selv.
Som regel tar det også litt tid før musikken virkelig griper. Hovedperson og band trenger å spille seg varme, bore seg dypere. Lars Winnerbäck og hans gitartunge band ledsager tekstene om hans forsøk på å definere sin egen plass i verden. Påtagelig mange av dem har i de siste årene har konkret handlet om hans frustrasjon med Stockholm og fascinasjon for Oslo.
Med sine ordrike låter har han i hvert fall definert sin egen plass i rocken. Det er ikke lenger vanlig å kalle ham «den unge Lundell» eller «den svenske Springsteen», fordi Winnerbäck er blitt sin egen sjanger, og sammenligningene er blitt mindre og mindre relevante. Winnerbäck er mindre melodiorientert, spiller mer på dynamikk og atmosfære, er mer avhengig av kraften som kommer innenfra enn allsang og heiarop fra publikum. Skjønt, han fisket etter publikumsdeltagelse på «Huggar i sten» – og fikk det.
Winnerbäck har et festivalsett sommeren 2014 som er en fin miks av de største gamle favorittene og låter fra fjorårets album «Hosianna».
Med en såpass lang karriere bak seg, og såpass mange nye låter i settet, blir det nødvendigvis en del favoritter som savnes. Men publikum fikk selvsagt «Huggar i sten» og «Söndermarken».
På det tidspunktet hadde Winnerbäcks kvern malt lenge, konserten var snart slutt – og han hadde festet grepet på publikum. Men de som hadde håpet på en eksepsjonell opplevelse, ala den magiske konserten samme sted for fire år siden, gikk nok skuffet hjem.
Winnerbäck var nærværende nok, men bandet virket ikke topptente. Sammen sørget de for en helt ålreit konsert, men ikke mer. Dette var en vanlig dag på jobben fra et profesjonelt turnerende orkester, som nok også slet med full oppmerksomhet fra deler av publikum som virket svært sosialt orientert. Kanskje ble det for lite «Dunkla rum» på den lyse, varme sommerkvelden?
Anmeldt av OLE JACOB HOEL