I USA som her klages det over skuffende kinobesøk i sommer. Det spørs om ikke «Guardians Of The Galaxy» er egnet til å pynte på det. I den tilsynelatende endeløse rekken av tegneserieinspirert action fra Marvel-universet, er «Guardians Of The Galaxy» blant det morsomste og mest vellykkede som bred underholdningsfilm.
Persongalleri og historie er mer «far out» enn de siste års Marvel-filmer. Mer barnlig på et vis, med en frekk vaskebjørn (Bradley Cooper) og en slags fåmælt superheltutgave av Knerten (Vin Diesel) som to av hovedpersonene. De matches uvørent, godt av Chris Pratt, som bortført fra jorden for 26 år siden, med en mikstape med 60-80-tallspop som mental ledestjerne.
I den grad påkostet filmatisk tegneserieaction kan gi en «Trollmannen fra Oz» for vår tid, er «Guardians Of The Galaxy» kanskje det nærmeste vi kommer. En tidvis oppblåst og banal historie om en helt med merkelige hjelpere som oppdager vennskap og bekjemper ondskap.
Filmens store styrke er at den er fortalt med en lekenhet, musikalitet og humor som løfter så vel typer som enkeltscener og helhet. Populærkulturelle referanser og leken selvdistanse går kanskje forbi en del tenåringer, men en intergalaktisk eventyrfilm som hyller Kevin Bacon i «Footloose» og viser sterke følelser til lyden av 10CC, Bjørn Skifs og Marvin Gaye blir også en eventyrlig dannelsestur i før-digital popkultur.
Moderne sci-fi-action med en snakkende vaskebjørn og en helt som risikerer livet og noen solsystem for et kassettbånd, låter som et vanskelig konsept å gi godt filmatisk liv. «Guardians Of The Galaxy» klarer det, på grunn av gode typer, humor og musikalitet. Galaktisk sommerunderholdning blir ikke mye bedre i våre dager.