Øyafestivalen har så vidt åpnet dørene, når Spidergawd entrer den nye innendørsscenen. Det har likevel ikke hindret publikum i å strømme til scenen.
Spidergawd har selv bedt om å få spille innendørs, og grunnen er lysproduksjonen. De har med egen lysmann, og kjører samme oppsett som under Trondheim Calling. Fra supergruppa plukker opp instrumentene sine, er det som energien begynner å koke. Kenneth Kapstad skåler og smiler til publikum, før han troner bak det enorme trommesettet som mesterlig uttenkt er plassert i midten av scenen.
Smilene slipper ikke taket, og i det de spiller de første mørke tonene, er det merkbart hvor gøy de har det, og hadde det ikke vært for lysproduksjonen, hadde det føltes som man var hjemme i stua til gode kompiser som følte for å «jamme» litt. Og for en jamming! Det er fantastisk å oppleve hvor samkjørte bandet er på scenen, og hvordan alle konsentrerer seg om sine egne oppgaver, men samtidig er så gode til å lytte til hverandre.
Spidergawd sliter litt med lyden. Bortens vokal er grøtete, og barytonsaksen til Rolf Martin Snustad er svært synlig, men høres dessverre dårlig. Det kommer seg heldigvis, og det er lettere å glemme når man ser hvor mye de trives. Kapstad er som en helt bak trommesettet, og publikum jubler hver gang han reiser seg for å skåle.
Det er fortsatt grøtete når Snustad stemmer i på «Empty Rooms», men når Borten stemmer i med «Blauer Jubel», og den klokkeklare gitaren kommer tydelig frem, klaffer det. «Into Tommorow» blir et høydepunkt, og Borten sjarmerer oss i senk når han i ren entusiasme utbryter«Æ elske dokk!».