Puslete oppgjør fra mediehore hvis undertøy er utslitt etter å ha blitt flerret av så altfor mange ganger
Endret: 23.10.2009 kl. 09:17
Ari Behn:
VIVIAN SEVING ETC.
Gyldendal
Prinsesse Vivian, tidligere Kai Seving, er blitt enke. Hun har arvet et skred av penger etter sin mann, prins Franz, død av en overdose, som følge av at han ikke orket leve som aidspasient. Nå vil Vivian gi bort alt sammen til en god sak.
Fordi Ari Behn rundt juletider fikk tyn for å stjele oppmerksomheten fra Israels bombing av Libanon, faller ingenting mer naturlig enn å forære formuen til hiv-ofre på Gaza-stripen.
To fluer i en smekk altså, og enda er vi ikke halvveis i denne grandiost syltynne romanen.
En blogger som sprer usannheter, halvsannheter, og iblant ubehagelige sannheter, om prinsessen får også sitt. Det gjør dessuten både Vivians far og stefar. Og ikke minst en tidligere soussjef ved slottet. Drittsekker hele hurven.
Carl-Erik Grimstad alias Waage, dukker altså opp som biperson, uten at det tilfører fortellingen om Vivian Seving den temperatur som skal til for å skape et øyeblikks troverdighet, verken som allegori eller reportasje.
Vivian har hatt sitt å stri med. Som voksen har hun foretatt en kjønnsbekreftende operasjon, og som kvinne har hun hatt sin beste tid sammen med prins Franz, og det til tross for at pressen har vært etter henne hele tiden.
Nå når Franz er vekk, mister hun både prinsessetittel og penger. Libanon takker uansett nei til donasjoner fra prinsesser som henne, og hun ender opp med å livnærer seg som deltaker på reality-tv.
Forfatterens credo er at den moderne underholdningsindustrien er et horehus, og boken skal være ment som et rasende oppgjør med dette.
Jeg har ingenting mot horehus, og ingenting mot horer. Det jeg har noe imot, er folk som frivillig prostituerer seg men fortsetter å moralisere mot prostitusjon, og i bordellet som den norske medievirkeligheten er blitt, er Ari Behn den hora som med størst nytelse betjener kundene sine.
Dobbelmoralen ved denne bokutgivelsen er med andre ord det første som slår en leser. Det neste, er en påfallende dårlig komposisjon, en forfatterklo som sitt beste virker furten, og på sitt verste kvalifiserer til stryk.
Fra en forfatter som tidvis ypper til duell, oppfatter jeg at boken er ment som en utfordrende hanske klasket i ansiktet. Ingenting kunne vært lengre fra sannheten. Den er snarere en våt sokk.
Diskuter denne saken
Innsendt av cf, 20.08.2010 06:26:34
det høres no veldig useriøst ut da. skulle no ha vært noen regler som sier at kun andre forfatere kan melde sitt arbeid osv. herregud, når de skriver på seg selv så skriver de ut i fra hva de vil for at kunder ska kjøpe boka. ikke bra.
Innsendt av AUT.VPL, 23.01.2010 10:19:30
Dårlig kritikk kjennetegnes gjerne av middelmådige forfatttere som aldri når de store salgstallene som navnene de kritiseres. Ari Behn leverte ikke denne gangen så bra som forventet. Det er jeg enig. Men det jeg er imot, er at det er middelmådidge forfattere som skriver anmeldelsene som jobb for bøkene de selv skriver, ikke er så bra. Jeg gir anmeldelsen
