– Hysj. Nå kommer værmeldingen.
Ola Andreas Dahle fingrer med volumknappen. En monoton,mekanisk stemme varsler om liten til frisk bris, et par varmegrader og ellers fint. Det eneste som sees gjennom vinduene i styrhuset er akterlanternene til båtene som er foran oss på vei ut Alkeskjæret på Røst. Det er 28-åringens første sesong som skipper på egen sjark under årets Lofotfiske. Men han er allerede godt i inn i rutinene. Værmeldingen er en fiskers hellige ord.
Dahle er vokst opp i Trondheim, med en far som var yrkesfisker. Hadde han levd én eller to generasjoner tidligere, hadde han allerede vært fisker med minst ti års erfaring bak seg. For hans bestefars generasjon var det ikke uvanlig å være «skår-unge» – førstereis – i 16-årsalderen, og til og med enda yngre for noen. I dag er det utenkelig at en tenåring drar på sjøen rett etter ungdomsskolen for å begynne arbeidslivet. Selv etter endt videregående skole er det få av dagens poder som søker seg et liv som kystfisker.
-Djevelskap satt i system
Rekruttering er den største trusselen mot yrket som har lagt grunnlaget for lokalsamfunn langs hele kysten i flere generasjoner. Andelen fiskere i Norge over 50 år har steget kraftig de siste årene, samtidig som de under 30 år stadig blir færre. Antall fiskere på landsbasis var 27500 i 1990. Ti år senere var tallet nede i 20000. I fjor var det kun 12900 registrerte i fiskermanntallet, da medberegnet både de som driver på heltids- og deltidsbasis.
Lederen i Norges kystfiskarlag, Paul Jensen mener kvotesystemet må bære mye av skylden.
–Kvotesystemet utarmer kystfisket. Det gjør det nærmest umulig for rekrutter å komme seg inn i bransjen på den måten. Ungdommen i dag har ikke råd til å starte som fiskere, mener Jensen.
Interesseorganisasjonene mener kvotesystemet ikke er godt nok tilrettelagt for fiskerne. Jensen mener det er mer til hinder enn hjelp for de yngste i bransjen. Når dagens arbeidsstokk blir eldre og legger inn årene, legger de fleste kvotene sine ut for salg. Svært få går i arv. Da er det høystbydende på markedet som trekker det lengste strået.
–Vi i kystfiskarlaget foreslår å gjeninnføre aktivitetskravet. Da kan kun aktive fiskere eie båt, og kanskje senkes kvoteprisene noe. Slik det er i dag er det kun rike investorer og redere som klarer å få ta i de beste kvotene, sier Jensen. –Dette er djevelskap satt i system, mener han.
Jensen mener kvotereguleringen utfordrer livsgrunnlaget til flere lokalsamfunn langs kysten.
Økende bestand
Skrei- eller torskefisket er det mest lønnsomme fisket for de fleste av kystfiskerne i dag. Det er i månedene fra januar til mars de fleste drar inn omtrent hele årsinntekten. Derfor er dette fisket ekstremt viktig for mange familier.
Det var i 1990 kvoteregulering av torsk ble innført. Fra å være fritt frem for hvem som helst, ble det nærmest en privatisering av havet. Bakgrunnen for reguleringen var overfiske i flere år. Man var redd for at torskebestanden var i fare. Nå i ettertid viser det seg at reguleringen har vært vellykket. Tall fra Havbruksinstituttet viser at torskebestanden i Barentshavet har vært i vekst de siste årene.
–Bestanden er større enn den har vært på flere tiår. Vi mener den vil holde seg på det nivået de fem neste årene, sier Bjarte Bogstad i Havbruksinstituttet.
Men han påpeker at dette gjelder kun for skreien som kommer fra Atlanterhavet, og ikke bestanden av kysttorsk.
–Den er på et lavt nivå, og vi regner ikke med at den blir noe bedre med årene, sier Bogstad.
Størrelsen på torskekvotene reguleres og tildeles fiskerne «på nytt» hvert år. I år er kvotene større enn i fjor, men siden torskeprisene er 30 prosent lavere i år, vil inntekten bli tilnærmet lik.
Det er mulig å begynne som fisker uten kvote. Da fisker man i såkalt åpen gruppe. Her er det flest mindre båter, nybegynnere og pensjonister. For mange er dette veien til en videre karriere i den lukkede gruppen forbeholdt de med kvote.
Milliongjeld fra første dag
Ola Andreas Dahle hugger kleppen bestemt i gjellene på en rugg på sju kilo. Han og Per Olav Hepsø (18), som utgjør mannskap om bord, har funnet en stim. De moderne juksene piper jevnt og trutt. Hjulet suler fiskesenen automatisk opp og ned etter hvert som skreien lar seg lure av de røde gummimarkene som henger som jordbær på et strå. Det er hektisk aktivitet i den 34 fot store Viksund-båten i noen minutt. Men like plutselig som den kom, er fisken borte.
–Vi snakket med en som har vært her i 30 år forleden dag. Han sa det blir ikke det store på juksene før i neste uke. Så vi får håpe det går bedre da, sier Dahle optimistisk.
Det er slik en fisker tenker. De liker friheten til å jobbe når de vil. Spenningen om hvordan fisken biter den ene og den andre dagen, lokker frem guttungene i selv den mest erfarne skipper. De vet alltid at det kommer en bra dag etter en dårlig.
At det er en økonomisk terskel å begynne som fisker med egen båt er det ingen tvil om. Dahle måtte punge ut med to og en halv million kroner før han hadde sin første arbeidsdag på sjøen. Men likevel har han vært heldig. Det er ikke mange nye fiskere som får tak i båt med kvote til den summen. Da en pensjonist fra hjembygda Bessaker i Roan skulle selge båten sin med kvote for skrei og makrell, forsto Dahle at han måtte reagere. Det var nå eller aldri.
–Det er dette har jeg alltid drømt om. Jeg har sett stadig flere fiskere forsvinne. Jeg vil ta vare på kystkulturen.
-Naturlig nedgang
Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen er uenig i at rekrutteringen til norsk fiskerinæring er dårlig. Hun mener det er en naturlig utvikling med færre fiskere når næringen har blitt mer profesjonell.
–Antallet fiskere har gått nedover gjennom mange tiår, men det skyldes først og fremst at mer effektiv drift krever færre av både fiskere og fartøy, sier Pedersen. –Fiskerinæringen må til enhver tid moderniseres, på samme måte som andre næringer. Regjeringen fører en politikk der strukturer og kvotegrunnlag i flåten skal sikre en tilfredsstillende inntekt for fiskeren, samtidig som vi vil sikre aktivitet og bosetting langs kysten.
Fiskerinæringen har på mange måter vært gjennom en omstilling på lik linje med landbruket de siste generasjonene. Utstyret har effektivisert driften voldsomt. Tre generasjoner tilbake var det ikke uvanlig at en båt hadde et mannskap på seks som delte lotten. I dag jobber størsteparten av sjarkfiskerne ¿ alene eller med maksimum to mannskap om bord. Likevel er den totale verdien på fangsten mye større enn den var for femti år siden.
-For få fiskere
Noen mener at nedgangen i antall fiskere på landsbasis har vært nødvendig. Antall fiskere og størrelsen på ressursene måtte balanseres, fordi forholdet hadde vært ujevnt for lenge. Antall fiskere var nødt til å reduseres.
Derfor ble det innført drastiske strukturendringer for omtrent ti år siden. Deler av fiskeflåten var gammel og i svært dårlig forfatning. Mange mindre båter ble da kondemnert, gjennom en ordning som ligner på vrakpant på bil, for å få de eldste båtene ut av systemet. Slik ble det flere båter med flere kvoter, og fisket enda mer effektivt.
Paul Jensen (bildet) i Kystfiskarlaget er enig i at det var for mange fiskere tidligere. Men han mener strukturendringen av flåten har gått for langt. Da han begynte som fisker i 1974 var det 35000-40000 fiskere. I dag er antallet 12000.
–Det er en grense for hvor lite folk man kan ha for å få gode nok produkter også. I dag er altfor lite folk, og det resulterer i mye slurv. Det er for store nedbemanninger på båtene. Det betyr at kvaliteten på fisken blir dårligere, og det forsterker nedgangen på markedet. Dårligere fisk gir dårligere pris, sier Jensen. –For å kunne drive et fornuftig fiske, i dag er det viktig å ivareta kvaliteten og behandle fisken skikkelig. Da trenger vi kyndige og flinke folk, sier Jensen.
Rekrutteringsprosjekt
Men tallenes tale er likevel klare. Det er stadig færre ungdommer som søker seg til marinefag i den videregående skolen og på høgskole og universitetsnivå. Samtidig øker kravet om kompetanse og etterutdanning, i takt med¿ effektivisering og mekaniseringen av næringen.
I år bevilget Fiskeri- og kystdepartementet 10,8 millioner kroner over tre år til det nasjonale prosjektet «Sett Sjøbein». Det er et rekrutterings- og kompetanseprosjekt som skal vise ungdommen at havbruksnæringen er mye mer enn sjark og torsk.
–Når jeg spør unge mennesker om de har vurdert en utdannelse innenfor marin sektor, så tror de jeg spør om de vil bli fisker, sier Astrid Haugslett. –Det er omtrent det eneste de forbinder med sektoren. Men vi har muligheter alt i fra ingeniør- til veterinærutdanning.
Hun og kollega Elisabeth Aasum er prosjektledere for «Sett sjøbein». Det var etter at Norges Fiskarlag, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) tok initiativ overfor departementet, at Sett Sjøbein ble opprettet. Prosjektet er i startfasen, og strategi og handlingsplanen er ennå ikke offentliggjort. Haugslett kan foreløpig ikke si noe om de konkrete tiltakene de vil foreta seg. Men de skal jobbe nasjonalt mot ungdom og ulike utdanningsinstitusjoner.
–I dag er terskelen for å etablere seg i fiskerinæringen for høy for en del ungdommer som ønsker seg inn i næringen, rett og slett fordi det krever kapital. Derfor har vi tenkt å iverksette rekrutteringstiltak, sier statsråd Helga Pedersen.
Ingen konkurranse
Den hvite plastbåten hopper bortover bølgene. Rundt Dahle kryr det av juksafiskere. Noen eldre tresjarker tøffer av gårde, mens andre prøver lykken på ny. Den ferske skipperen kikker på ekkoloddet og griper etter mobiltelefonen. Det telefoneres mye mellom båtene: Hvor er du nå? Hvordan er forholdene? Har du fått mye i dag? Men det snakkes i runde termer. Å spørre en fisker hvor stor kvote han har, er nesten som å spørre en same hvor mange rein han har. Men Dahle synes de har blitt godt mottatt av dem som har trålet havet lenge før han ble påtenkt.
–Vi vil jo at alle fiskerne skal lykkes. Det er ikke en konkurranse.
Mens Dahle sjekker forholdene på andre siden av fiske-været, går Hepsø i gang med bløggingen. Å få blodet ut av fisken så fort som mulig er svært viktig for kvaliteten. Og kvalitet er viktig for prisen.
Dahle har tidligere vært med sin far på sjøen, og er ikke fremmed for det våte elementet. Selv synes han at han går fra den ene guttedrømmen til den andre. Mange av kollegene hans på brannstasjonen i Søndre mener han er gal. For det å si opp en sikker jobb som brannmann, for å kjøpe seg sjark og bli fisker, krever både mot og ambisjoner.
Dårlig veiledning
Brannmannen begynte å planlegge livet som fisker i mars i fjor. Det har vært mye papirarbeid, søknader og penger. Dahle synes veiledningen fra Fiskeridirektoratet kunne vært bedre tilrettelagt for de som skal begynne som fiskere.
–Hadde jeg visst at det skulle være så mye papirarbeid og byråkrati på forhånd, vet jeg ikke om jeg hadde orket å starte på det, sier Dahle.
Han hadde noen ekstra hinder, fordi han ønsket å være i sin tidligere jobb så lenge som mulig før årets sesong startet. Det gjorde det ekstra vanskelig å bli oppført i fiskermanntallet.
Tidligere var det egne fiskerettledere som jobbet mot nye fiskere. Denne ordningen er nå fjernet, og nå er det interesseorganene som Norges fiskarlag og Norges Kystfiskarlag som tar over veiledningen i papirveldet. For dem som ikke er organisert kan det virkelig bli trøblete.
Foreløpig har Dahle fått ett års permisjon fra jobben som brannmann. Alt avhenger av hvordan det går i år. Han vet godt at han har debutert i den minst hensiktsmessige sesongen på mange år. Finanskrisen har rammet fiskerne hardt. Torskeprisene har gått ned 30 prosent i år sammenlignet med i fjor. Og leveringsforholdene har vært strenge. Dahle fikk lov til å levere på Røst fordi båten hans var der året før. Men det var ikke pengene som lokket ham ut på havet.
–Jeg har lenge hatt en ønske om å starte opp for meg selv. Samtidig er jeg veldig glad i kystkulturen. Slik som det er i dag, ser jeg at stadig flere båter og kvoter blir solgt unna. Jeg vil prøve å holde liv i fisket i Bessaker, sier Dahle.
Han har lyst til å tenke langsiktig, og har ambisjoner om å skaffe hjembygda arbeidsplasser innenfor næringen.
–Det er i hvert fall det jeg drømmer om. Men akkurat nå ser det mørkt ut, med finanskrisen og dårlige leveringsvilkår.
Splittelse på havet
Leder for Norges kystfiskarlag har delte følelser om fremtiden. Paul Jensen står fast på at kvotereguleringen har mye av skylden for den dårlige rekrutteringen. Reguleringene fører med seg mye mer enn kun et skille mellom hvem som får kjøpt kvoter eller ikke. Jensen frykter utviklingen om det ikke skjer en endring.
–Som ny i næringen er det om å gjøre å unngå dumme ting. Men mange har dessverre fått tak i dyrekjøpte kvoter. Når investeringene galopperer av gårde, og gjeld og fangst ikke utligner hverandre, kan mange bli stresset og aggressive på havet, sier Jensen.
Han mener han har sett tegn på det de siste fire-fem årene, men at det er ikke en dominerende trend. Men tendensene er tydelige. Noen fiskere har blitt mer hissige og bruker mer albuer for å brøyte seg frem på havet på bekostning av andre. Det er helst dem som er i en presset økonomisk situasjon. Det oppstår konflikter og splittelser på havet.
–Samholdet blant fiskerne er svekket. Flertallet blant fiskerne i dag er ikke organisert. Noe som var en selvfølge tidligere. Det fører til en enda dypere splittelse, sier Jensen. –Hver enkelt er nødt til å være sin egen lykkes smed i dag.
LINDA SKJÆRVIK 95202952
linda.skjaervik@adresseavisen.no
