Dette er Brekkes tredje krim på tre år, på denne tiden har han gått fra å være en frisk debutant til Trondheims ledende krimforfatter.
Han er fortsatt i tydelig utvikling. I «Menneskets natur» tar han et kvantesprang. Han har tatt et modig steg ut av komfortsonen. Han har forlatt de klassiske krimmysteriene der handling i nåtid og fortid flettes møysommelig sammen. Dette er en renskåret spenningshistorie der hele handlingen foregår i noen hektiske uker i et begrenset geografisk område.
Thrillerformen stiller høyere krav til både fortellerteknikk og litterær snert, og Brekke viser i «Mennesket natuyr» at han er i rik utvikling når det gjelder begge deler.
Han har forlatt den liniære fortellermåten og presenterer sin historie gjennom små glimt i full kronologisk og synsvinkelmessig uorden. I starten er det vanskelig, kanskje også litt for vanskelig, å få tak i historien og personene. Dette er en historie en må lese seg inn. Men når en først er innenfor, så blir en der. Boka er forbilledlig komponert, med et lite minus for starten.
Spenningshistorien har tre hovedsøyler. Den ene er en politimann i oppløsning. Han har drept en mann, kidnappet et barn - og er på vei nordover mot Hitra for å ordne opp i et havarert ekteskap og kreve sin rett overfor datteren.
Det andre er en ung, sosialt aktiv jusstudent bosatt på Singsaker, som etter å ha prøvd kokain én gang blir totalt hekta, stjeler en kvart kilos klump fra lokale mafia - og står plutselig med en drept kamerat og en gjeld på flere hundre tusen, og med torpedoer fra Jonsvannet og Øst-Europa på nakken. Denne delen av historien er en sann svir. Gode aktører, som etter hvert avdekker overraskende sider, en innnbakt krimgåte, noen rollefigurer som kunne vært hentet fra en Tarrantino-film og gjennomgående mye humor.
Brekkes gjennomgangsfigur Odd Singsaker er i denne boka sykmeldt etter bataljene i forrige bok, men han roter seg bort i etterforskningen fordi han er på jakt etter sin forsvunnede kjæreste Felicia Stone. Hans innsats blir fortalt i etterkant, mest i form av forhør av politiets intern-etterforskere..
De tre hovedtrådene i historien møtes bokstavelig talt i et smell ute på Hitra, og helt til avslutningen av boka holder «Menneskets natur» meget høyt nivå. brekke kaster sine figuerer ut på dypt vann - og han lar dem kave. han skriver gopt, koser seg tydelig med å fortelle og å legge inn åpne og skjulte referanser til krimhistorien og egne favoritter fra Bellman til Joy Division. Jeg klarer ikke helt å finne dekning for den noe pompoøse tittelen og enda mer intrikate referanser til Hippokrates, men pytt.
Det eneste virkelige irriterende med Brekkes tredje bok er slutten. Der feiger han ut, og går tilbake til den klassiske krims hang til at alt skal nøstes sammen og status quo gjenopprettes. Brekke har tatt et radikalt grep i denne boka, men har ikke tatt hele konskvensen av det.
