Hvor mye nytt og spennende kan det fortelles om mafiaens fremvekst på grunn av spritforbudet fra 1920 til 1933 i USA? Fint lite er jeg redd for, selv om Lehane gjør et iherdig forsøk med presis research; fedorahatter, nålestripete dresser, jazzens sug, tommygønnere og lettlivete kvinner. Og sprit, et umettelig behov for den forbudte varen. Den unge gangsteren Joe Coughlin gjør to dumme ting på én gang; robber et pokerbord eid av en mafiakonge i Boston, samtidig som han taper underlivet sitt til elskerinnen til en annen mafiasjef.
Det skurrer litt fra første stund; faren til Joe er politisjef i Boston og det antydes at Joe ble skurk for å trosse faren. Vel, Joe blir sviktet av Emma samtidig som han havner i fengsel og her handler om å overleve fysisk. Men Joe leser Marx og Engels, Dickens og Twain og holder hodet over blodpølene i fengselet, og får beskyttelse og fart på karrieren når han redder livet til en tredje mafiasjef. Herfra og ut er det mest kuler og krutt, i et språk som etter hvert låser seg i mangel på originalitet. Men det blir sikkert en ok film av boken, som DeCaprio har kjøpt rettighetene til.
