Saugestad tar meddennedebutromanen en Knausgård og enda litt til. Her er sterke, injurierendeuttalelser, åpenhjertige bekjennelser om seksuelle utskeielser med både menn ogkvinner, beretninger om selvskading og blottlegging av en svært syk sjel.Forfatteren har valgt å kalle den en roman, googler man personene i boken, erde høyst reelle; om dommer Heffermehl, som lot Saugestads marokkanske far gåfri for farskapet i retten (en annen hadde avgitt blodprøven), skrives det: «Duhar berøvet meg en far, din kødd, ditt forbannede rasshøl.» Noen år senere, veden DNA-test, viste det seg at mannen definitivt var far til Frode Saugestad.

Første delen av boken har, i begynnelsen,en sår og lengselsfull tone, unge Saugestad kan ikke forstå hvorfor farenbenekter at han er faren hans, han gjør alt for å bli sett og elsket av ham.Han blir spesialist på arabisk litteratur (for å glede faren), starter forlagog galleri, tar doktorgrad på 19 måneder om Hamsun og underviser ved Harvard.Etterhvert tar sinne og selvforakten over, han stevner sin far som truer med ådrepe ham, farens kone og hennes trusler er lagt ut som lydspor leseren kanlogge seg på. Forfatteren skriver om desperate eskapader; om barebacking blantannet, der analsex uten beskyttelse med personer som har hiv eller aids, er detultimate kicket. Men også om mengder med piller og alkohol, kokain og heroin.

I del to får moren til Saugestadgjennomgå, spesialpedagogen som ikke skjønner eller bryr seg en døyt om sønnen.Hun som sendte han bort om somrene og vintrene til besteforeldrene. Som ikkegadd å følge han opp. Her er også en sterk ømhet for moren, om hvordan det varå ha en liten farget gutt som alenemor i ei lita bygd utenfor Namsos. Men etsinne tar over, anklagene mot morens manglende tilstedenærværelse i barndommener tunge, etterhvert som forfatteren blir sykere og sykere med selvskading ogsuicidale tanker. Det ender med tvangsinnleggelse og tung medisinering.

Det er en mørk, heftig og utmattende bokSaugestad har skrevet, men det finnes faktisk morsomme innslag her også,spesielt når han skriver om sin såkalte vellykkethet. Det finnes snedigeinnslag av personlige videoadresser og forfatterens aforismeaktige setningerhar air av Oscar Wilde, som: «Heller mine egne løgner enn noen andres sannhet.»Siste del i boken er om staten og søknad om rettferdsvederlag; om økonomiskytelse for skade man er blitt påført. Her er det attester fra psykiatere, noe somforsterker det selvbiografiske. Men det finnes klare eksempler på ren diktningogså, som da Saugestad med 800 kg sprengstoff i 1998 skulle sprenge Blindern.Saugestad skriver om følelser de fleste ikke ville våget å snakke om, selv omde hamrende og gjentagende anklagende mot far og mor oppleves i perioder somstøy, som gnål. Det er uansett modig gjort, og slutten er vakker ogoptimistisk, der han hyller sin nyfødte datter, Emma.

Anmeldt av STEIN ROLL