Det kanadiske bandet spilte i Danmark forrige uke, og Östersund i går. Fredag er de tilbake på Brukbar/Blæst, samme scene som de spilte på i 2011.

–Det var et bra publikum og en fin klubb, vi ser virkelig frem til å komme tilbake, sier trommeslager Mike Belitsky (49) som husker Trondheim som en fin by ved vannet, med mange båter i havna.

–Geografien i Norge og Sverige ligner på Canada, vi føler oss hjemme når vi setter oss i turnébussen, fastslår han.

The Sadies spiller på Blæst fredag 24. april kl. 21. The Pink Moon er oppvarmere.

Frustrerende tid

Gjennom 20 år har bandet gitt en rekke egne album med sin miks av country, bluegrass og blues, ispedd solide doser garasjerock og psykedelia. I tillegg til egne album har de samarbeidet med artister som Neko Case, Blue Rodeo, Jon Langford, Gordon Downie og Andre Williams. Kvartetten, som i tillegg til Belitsky består av brødrene Dallas og Travis Good og bassist Sean Dean, er et etablert og etterspurt band, men langt unna superstjerner.

–Det er kanskje det beste. Vi har hele tiden tatt små steg oppover, og da blir ikke sjokket så stort som når artister får suksess over natta. Alt har skjedd sakte og gradvis og vi har sluppet unna de verste voksesmertene som noen band opplever. Vi er fire karer som jobber hardt og har greid å skape et lite levebrød av dette. De fleste band greier ikke det. Vi er ganske målorienterte og samtidig realistiske. Vi regner ikke med å havne på førstesider i avisene når vi er ute og spiller, men hvis vi gjør en turne i Sverige og arrangørene vil ha oss tilbake, er det en suksess for oss, sier han.

–Det er en frustrerende tid å være i musikkverdenen. Min generasjon musikere er vant til en måte å gjøre dette på med fysisk platesalg og konserter og det har vært en stor omveltning. Unge band vet ikke om noe annet og forventer heller ikke noe annet, og de aller største artistene tjener fortsatt mye på nedlasting og strømming, selv om det er mindre enn før. Men for vår del har vi gått fra å ha middels inntekter, til «medium low».

Den gode kampen

Men Belitsky vil ikke surmule. Han er heller ikke spesielt politisk av seg og vegrer seg for å gå i front for musikerrettigheter. Strømmetjenestene fører kanskje til at flere folk får hørt musikken, som neppe ville gjort det ellers. Kanskje kommer de på konsert og forteller vennene sine om musikken. Akkurat nå er det ikke artisten som vinner, men han synes det er bedre at folk strømmer gjennom en offisiell kanal enn at de laster ned ulovlig. Han håper bransjen finner løsninger som gjør at artistene får større del av kaka samtidig som fansen har tilgang til musikken.

–Jeg lar ikke dette ødelegge meg, jeg ønsker å være positiv. Vi må bare fortsette å kjempe den gode kampen. Det er alt vi kan gjøre.

–Er tilbakekomsten av vinyl viktig for bransjen, eller er det bare en dråpe i havet?

–Jeg vet at det er viktig for oss, vi blir alltid tom for vinylplatene våre. Det er en trend som bare vokser, selv om det er i liten skala. Muligens er det den verden jeg lever i, men jeg opplever at vanlige, mainstream-musikkfans går ut og kjøper platespillere og fyller opp hyllene med vinyl. Og da snakker jeg ikke om dedikerte platesamlere med obskure favoritter.

Jordnær Young

I 2010 bidro de på The Band-multi-instrumentalist Garth Hudsons kanadiske hyllestalbum til sitt eget legendariske band. The Sadies spilte blant annet inn «This Wheel's on Fire» med Hudson på svevende tangenter og Neil Young med umiskjennelig vokal og vrenggitar.

–Garths musikalitet er av en annen verden, han har et enormt talent og har beholdt kreativiteten. Og så er han veldig nedpå jorda. Det morsomme er at det har blitt et forhold som varer, da vi spilte i New York for noen uker ble Garth med og spilte på et par ekstranumre, sier Belitsky.

–Jeg slet litt med å skjule entusiasmen min da vi skulle i studio med Neil Young. Men det føltes veldig naturlig da vi var i gang. Han er også veldig jordnær, spesielt når en tenker på hvor stor og kjent han er. Han gjorde sin greie den dagen, det var nok en dag med å lage musikk, og vi var en del av det den dagen. Det virket som han likte retningen musikken tok, forteller trommisen.

Enig med Levon

Studiosamarbeidet gjorde at The Sadies ble hanket inn som oppvarmere for Young og Crazy Horse da de turnerte i Canada i 2012.

–Det var stort å være med på og høre dem spille hver kveld. Neil Young er seg selv, alltid, og han koser seg med å spille musikken sin. Jeg tror han ville hatt den samme intensiteten på scenen om det var foran 30 personer, som det er når han spiller for 30000. Det også er sånn vi tenker.

–The Band-trommis Levon Helm sa en gang at trommestolen var «the best seat in the house». Er du enig?

–Ja! Haha, det er helt sant. Det er en god plass å være, det er som å være hockeykeeper. Du ser kampen foran deg og har oversikten over det som skjer, sier han.