Mange har mumlet om at de såkalte headlinerne under årets Pstereo ikke er av de aller største. Fredagens Biffy Clyro, hvem er det? Og lørdagens Franz Ferdinand har passert toppen av karrieren for lenge siden, er det blitt sagt.
Men da Biffy Clyro gikk på scenen presis klokken 22.45 fredag kveld, tok det ikke mange minutter før de overbeviste i hvert fall meg, og tilsynelatende et stort antall andre, om at disse skottene fortjener plassen øverst på de fleste festivalplakater.
Vokalist og gitarist Simon Neil er et fyrverkeri på scenen. Han opptrer med voldsom energi, spiller gitar mens han hopper opp og ned av høyttalerne og synger som om det gjaldt livet.
Bassist James Johnston holder godt følge, og trommeslager Ben Johnston spiller fletta av de fleste av sine kolleger. Dessuten har de god hjelp av en ekstra gitarist og en tangentmann som er plassert i skyggen.
Det var en fryd å høre dem dundre gjennom en serie låter med ekstrem presisjon. Bandet klarer som knapt noen andre å kombinere en rekke stilarter og skape sin egen miks ut av det.
De bruker elementer fra punk, popmusikk, metal, progrock og faktisk folkemusikk. Biter av innsmigrende melodier blir hele veien brutt opp av voldsomme utladninger.
Led Zeppelin, King Crimson, Buzzcocks, Undertones og Oasis var noen av referansene som meldte seg i mitt hode mens de holdt på. Kanskje hørte jeg også en antydning til Deep Purple og til og med Red Hot Chili Peppers – men det var kanskje fordi de tre hovedpersonene stilte med bar overkropp.
Konserten fikk sitt første høydepunkt med låt nummer fem, «Biblical», allerede etter 20 minutter. Det fortsatte med «Who’s Got a Match», «God And Satan», med intro på akustisk gitar, og mange andre godbiter før «Mountains» skapte et nytt høydepunkt mot slutten av konserten. De fikk til og med publikum med på allsang, selv om låtene deres kan være temmelig intrikate med alle sine taktskifter og uforutsigbarheter.
Jeg sto rett foran scenen de første tre kvarterene og ble nesten blåst overende av hvordan dette bandet klarer å kombinere så mange ulike elementer og skape en helhet ut av det.
Da jeg gikk lenger bak på Marinen og fikk bandet på avstand, ble det likevel tydelig at Biffy Clyro, tross sin fascinerende frontfigur, sin unike samspilthet og dyktighet, har ett problem: De har en serie ålreite låter, men ingen av dem er virkelig store og minneverdige.
Noen av oss nynnet «I am the mountain, I am the sea, You can't take that away from me» da den ekstatiske konserten var over. Samtidig tenkte vi at slike tekstlinjer fungerer ikke særlig godt på egen hånd. De trenger Biffy Clyros imponerende innpakning.
