I den franske «Familien Bélier» er tenåringen Paula eneste hørende i en familie av døve. Foreldrene hennes er melkebønder, og for øvrig både selvopptatte og ubluferdige inntil det parodiske. Datteren påtvinges ansvar for alt fra kalveforløsning til familiefinanser, og i tillegg til å bale med sedvanlige tenåringsproblemer er hun døvetolk under ostesalg på markedet, under farens lokalvalgkampanje og ikke minst når de sprelske foreldrene må til gynekologen.
Kort sagt er familien fullstendig avhengig av Paula, og når en lærer oppdager jentas ubestridelige sangtalent og vil sende henne til Paris, er det duket for konflikt. Problemstillingen «synge eller ikke synge» er et rimelig forslitt konsept, men får her en tilleggsdimensjon gjennom å innebære et familieoppgjør av det mer originale slaget.
Paulas sanglærer fremstår som oppfyllelsen av de fleste stereotyper om franskmenn, med sin fløyelsblazer, sitt lunefulle gemytt og pretensiøse utlegninger om visesang og Kjærlighet med stor K. Til tider er filmen hakket for masete, og redigeringen skulle vært strammere og selvfølgeligheter kunne vært luket ut, men «Familien Bélier» har også en uryddig sjarm som veier opp for flere av innsigelsene. Helhetsinntrykket løftes merkbart av et par minneverdige scener mot slutten. Selv om «Familien Bélier» nok er aller mest for de uttalt frankofile, har filmen uansett noe befriende hemningsløst over seg som vil appellere til flere.
Anmeldt av Marte Thingstad
