«Herregud Henrik! Du er 35 år gammel»! brøler den gravide samboeren til sin mann etter at han i følge henne har oppført seg som «en russ». Utbruddet er et godt bilde på filmen, en utfordrende, vekselvis morsom og beklemmende studie av en type og generasjon unge menn som sliter med å finne seg til rette i voksenpakken i samliv og jobb.
De siste åra har norsk film med en viss rett blitt beskyldt for helle mot det strømlinjeformede, motstandsløse. «Mer eller mindre mann» er et solid unntak. Den vil derfor dele publikum over hele spekteret fra gjenkjennelse og latter til avsky. At den i sommer fikk gjeve festivalpriser i Karloy Vary understreker at den ikke bare treffer norske forhold.
Regissør og forfatter Martin Lund framstår som et betydelig talent. Han debuterte med «Knerten gifter seg» (2010). Denne fortoner seg som en slags skrudd voksenblanding av den og «Sykt lykkelig» regissert av en norsk beundrer av Ruben Östlund. Scenen hvor «vår mann» tar plass i et barnesete og besudler en billedbok om Peter Pan gjør filmen påtrengende lett å tolke. Den er vanskeligere å like, men umulig å bli uberørt av, fordi så mye av den er godt sett, godt spilt. Henrik Rafaelsen og Janne Heltberg Haarseth imponerer i scener fra et samboerskap som vil få mange til å nikke og mannsrolleutvalg av alle slag og kjønn til å ta notater.
Filmen bærer litt preg av at den er en kortfilm som har est ut. Viljen til å utforske og presse karakteren til Henrik Rafaelson – uten sikkerhetsnett – gjør at dramaet går over og under streken, til litt varierende resultat. Av nyere norsk pinlighetsdramatikk er dette likevel av det røffeste og bedre.
Som enda en Oslo-film med folk i forlagsbransjen og privilegert ung mann i krise, vinner «Mer eller mindre mann» på personlig trøkk og en ubehøvlet historie. Den er ubehagelig god på en måte norsk film sjelden drister seg til. Anbefales særlig for menn i etableringsfasen og kvinner som tror at gutter er de under 20.
