Det er lett å bli imponert over det internasjonale snittet på «En kongelig affære». Selv om det er dansk historie som skildres, gjøres det på et vis som gjør filmen mer universell og helstøpt enn norske storfilmer med historisk bunn som «Kautokeino-opprøret» eller «Kon-Tiki».
Fotografering, drama, kostymer, spill og tidskoloritt har kvaliteter som gjør det lett å forstå at filmen alt har fått internasjonalt gjennomslag med priser i Berlin. Regissøren av «Kongekabalen» og «Sannheten om menn», Nikolaj Arcel, framstår som kvalitetsleverandør i en kostbar, krevende sjanger som britene gjerne har vært best i.
Historien er et fatalt trekantdrama om politikk, ideer, sex, makt og galskap, rundt kong Christian VII av Danmark (og Norge), fra 1766 og framover. Filmen fortelles av dronning Caroline (Alicia Vikander), med særlig blikk på det skandaløse forholdet mellom henne og kongens livlege, Johann Struensee (Mads Mikkelsen).
Historien er enda bedre enn filmen, men foto, stil og tone, imponerer, særlig i første del, med oppbygning av gryende forhold mellom den unge dronningen og kongens lege. Mikkelsens blikk og dronningens blussende kinn spiller opp til farlig dans, mens den mentalt ustabile kongen er mest opptatt av drikking, slåssing og horer.
Etter at dronningen og legen havner til sengs, forsvinner noe av lidenskapen i filmen. Når den grønne koloritten og stjålen sensualitet viker for maktspill om land og hoff, mister filmen litt av elegansen, med Mikkelsen på autopilot som førsteelsker og målbærer av opplysningstid.
Den beste skuespilleren mellom pompen og prakten er Mikkel Boe Følsgaard. Han imponerer stort i sin spillefilmdebut som den mentalt ustabile kongen. Hans spill, historien og deler av innpakningen gjør «En kongelig affære» til en solid kvalitetsfilm i sjangeren.
