Jeg er glad i George Harrison, men hva som kunne få han til å skrive «Faster» – en hyllest til Formel 1-sirkuset – har alltid vært et lite mysterium for meg. Da jeg vokste opp på 90-tallet, var sporten redusert til søvnig søndags-tv, klemt mellom «Bonanza» og «Babylon 5». Siden har det bare blitt verre. Men kommentatorene snakket av og til om Niki Lauda, et navn fra tidligere tiår jeg ikke skjønte betydningen av da. Etter å ha sett «Rush» forstår jeg endelig hva som kunne få Harrison til å plukke opp gitaren:

Rivaliseringen mellom en mekanisk østerriker, Lauda, som satt banerekord etter banerekord, og en engelskmann med en kjapp replikk, John Hunt, hvis rekord for ettertiden ble å ha nedlagt 33 flyvertinner på 14 dager. Begge raskere enn resten på racerbanen. Flankert av amerikansk-italienere med store barter, kyniske Ferrari-moguler og 70-tallets hedonistiske kulturutrykk med dødsforakt, dop, damer og død. Et portrett av svunnen tid og en sportskultur som gjør seg bedre på lerretet enn dagens.

På samme måte som teknologien løp av gårde med F1-magien, har den gjort mer skade enn gagn for racerfilmene. Regissør Ron Howard er derimot for rutinert til å la seg lede inn i fristelser som å gi oss dataskapte reiser gjennom bensinrør og forgassere, eller glattpolerte slow-motion-kræsj med 3D-roteringer. Filmen er gjennomført i foto, klipp og bilde, på en måte som står til tidskoloritten. Styrken blir en film som føles som en klassiker, svakheten et savn etter noe som utfordrer veletablerte konvensjoner. Speakeren og avisoverskriftene er fortsatt støttehjul for fortellingen, plotstrukturen er stort sett gammel og trygg.

Måten Niki Lauda og James Hunt balanseres som to like viktige hovedroller er likevel dristig, og gjennomføringen er sjelden vellykket. Noe av hemmeligheten ligger i hvor god Howard er til å la dem fremstå nøyaktig like usjarmerende, om på vidt forskjellige måte. I tillegg sniker han hele veien inn den andres perspektiv sømløst, selv når den store historien for øyeblikket tilsynelatende kun kretser rundt kun én av dem. Kvinnerollene er dessverre bare skuffende enkle symbolroller, uten det minste spillerom.

En fortelling om rivalisering som den største drivkraften i store bedrifter er en fortelling som ville fått norske likhetsskole-pedagoger til å steile. Men i «Rush» er den aldri ukritisk, heller drøftende, full av spennende motsetninger og melodramadialog som klarer kunststykket å være både sentimental og meningsfull på samme tid. «Rush» er ikke banebrytende, men noen ganger handler det ikke om å være først, bare best.