Navnet til side, «Dawn of the Planet of the Apes» er alt annet enn knotete. Ti år har gått siden handlingen i den forrige filmen, og et virus har revet ned det meste av menneskelig sivilisasjon. Heldigvis har vi det nest beste – nemlig en apelig sivilisasjon. Som følge av viruset er apene kort sagt like kloke som mennesker: De kan lese, tenke, føle, og snakke om apehverdagen sin med hvem det måtte være. Det er et par godbiter til deg som har sett forgjengeren, men filmen kan fint nytes uten forhåndskunnskaper.
Den lille menneskegrupperingen som gjenstår trenger elektrisitet, og da må Malcolm (Jason Clarke), med familien på slep, dra inn i apeterritoriet. Spenningen rasene imellom er høy, og både mennesker og aper får vist seg fra sine beste og verste sider.
Forholdet mellom menneskene og apene blir godt utforsket, og som i enhver krig er det gode og dårlige folk på begge sider. Her går det også på tvers av rase, og det er smått magisk å gjøre apene såpass menneskelige at de får hovedrollen i filmen. Portretteringen av apene er simpelthen enestående, og er gjort uten snev av ironi og idioti, kun nærhet og varme.
Det er Gollum-mannen Andy Serkis som spiller sjefsapen Caesar, og hele stammen er en glimrende oppvisning i dataanimasjon. Åpningsscenen i «Dawn of the Planet of the Apes» er en majestetisk skildring av apenes strategiske sans, men også bestialitet. Det gir et realistisk, men menneskelig inntrykk av skapningene som nå troner på toppen av næringskjeden.
