Ulrik Imtiaz Rolfsens spillefilmdebut «Izzat» fra 2005 var langt tøffere i trynet enn på lerretet, selv om den tok i bruk kraftige virkemidler, som gangsterfilm fra innvandrermiljø i Oslo. Filmene til Rolfsen og tvserien «Taxi» har tidvis vist mer vilje enn evne som filmforteller, men engasjement og underholdningstrang gjør at de ikke kan beskyldes for å være kjedelige.
«Haram» tar for seg noe av det samme gangstermiljøet som debuten, men med en ganske annen historie og andre virkemidler. «Haram» har noen sterke sider som gjør den ganske nær en stram, velspilt norsk gangsterfilm om en ung mann i klaustrofobisk krysspress mellom blod og ære, mellom tradisjon og moderne verdier.
Elias Ali er det beste ved filmen som unge Omar. En røff smågangster i Oslo som får ripe i familieæren når han oppdager at hans søster ikke ble drept for ni år siden, da hun nektet tvangsekteskap. På vegne av faren og familieæren tar Omar og fetteren på seg oppgaven å drepe henne. Selv om filmen er mer karakterdrama enn Rolfsens tidligere filmer, sneier den innom romantisk drama og maskulint hevndrama. Filmen er best når den følger Omar i kontrast mellom gangsterhverdag og hans helnorske kjæreste. Røft fortalt, med bra blikk for miljø og flere fine biroller, tegnes typer og tematikk.
Filmen er bedre, mer intens i jakten på jenta som bragte skam over familien, enn i den dramatiske finalen. «Haram» fungerer bedre som brutal spenningsfilm om tvangsekteskap og æresdrap enn når den litt for teatralt drar opp en tilspisset generasjonsdiskusjon om temaet.
Budskapet er viktig og fortjenestefullt, men det gjør finalen påklistret og overtydelig i en film som ellers vinner mye på at vi ikke helt vet hvor vi har hovedpersonen.
