«Menneskelig kapital» er et velgjort, velspilt italiensk flettverksdrama, basert på en amerikansk roman av Stephen Amidon. Den var Italias kandidat til Oscar i år. Dramaturgien, det at så mange historier skal henge sammen til én, gjør at filmen får noe litt tv-drama-aktig over seg.
På sine premisser er «Menneskelig kapital» likevel solid, engasjerende moralsk drama om makt, klasse og grådighet. Det er godt gjort å få en amerikansk historie til å fungere som et skarpt blikk på klasse, moral og økonomisk nedgangstid i Italia.
Et galleri av historier er spunnet rundt to familier. En mektig, styrtrik overklassefamilie vikles inn i en middelklassefamilie gjennom et ungt kjærestepar. Fabrizio Bentivoglio er et syn og litt av en type som middelklassefar med håp om opprykk som håper å tjene raske penger gjennom faren til datterens kjæreste.
En mystisk bilulykke og gryende finanskrise gir et broket persongalleri i de to familiene mye å stri med. Valeria Bruni er god som kulturell rikmansfrue som plutselig opplever at familie, barn og status er truet. Filmen er skarpere og bedre på foreldregenerasjonens moralske drama enn underhistoriene fra den yngre generasjonen.
Bentivolglios beklemmende virking på sin datter er et av filmens beste bilder på hvordan sjenanse og verdighet ofres for drømmen om et steg opp på samfunnsstigen. Filmen gaper over litt for mye, i litt for glossy innpakning, men den risper godt nok i fasaden til at den er verdt å se.