I den siste tiden har flere etablerte stjerneskuespillere spilt ondsinnede kvinnfolk i eventyrfilmer, og i «Into the Woods» er det ingen ringere enn prisgrossist Meryl Streep som inntar hekserollen. Dette gjør hun med såpass bravur og dybde at det skaffet henne nok en Oscarnominasjon, og Streeps heksete morskvaler i denne filmen vil nok også mange tenåringsforeldre kunne kjenne seg igjen i.
«Into the Woods» er basert på Broadwaymusikalen med samme navn, hvor vi møter velkjente figurer fra flere ulike Grimm-eventyr, blant andre Askepott. I denne filmen fremstår hun som langt mer nyansert enn i Kenneth Branaghs «Eventyret om Askepott», som også går på norske kinoer for øyeblikket. Der Branaghs film er overlesset og konservativ, er «Into the Woods» sobert stilfull med en mer avbalansert bruk av effekter, og sistnevnte film har også en mørkere undertone som rett og slett gjør den mye mer interessant. «Into the Woods» er i tillegg vittigere, smartere og mer mangfoldig, og inneholder også et vell av store og små gjenkjennelige drama. Et kostelig høydepunkt er scenen der to prinser høylytt konkurrerer i dyptfølt hjertesmerte.
Eventyrene knyttes og flettes sammen på snedig vis, kjente scener tar nye vendinger og inn i den mørke skogen bærer det, et sted hvor absolutt alt kan skje. «Into the Woods» er herlig uforutsigbar, selv med bruk av så mange kjente karakterer. Den viker ikke unna fæle detaljer fra de originale eventyrene, men unngår likevel unødvendige eksesser og fremstår som både balansert og nyskapende. Filmen kan attpåtil skilte med treffende humor.
Historien blir etter hvert både kompleks og lang, men det rokker ikke ved det faktum at «Into the Woods» er både den beste musikalen og den beste eventyrfilmen på kino akkurat nå.
Marte Thingstad
