Endret: 25.09.2008 kl. 12:44
Erik Poppes tredje Oslo-film i det som har blitt kalt en trilogi, legger lista høyt. Det er bra, og det skal den ha ros for. "De usynlige" er en film som baler med store, vonde menneskelige spørsmål, som å miste et barn og hvordan en som har forvoldt et barns død kan eller bør vende tilbake til samfunnet.
Poppes forrige film, "Hawaii, Oslo"(2004) er en av de mest kritikerroste norske filmene de siste årene. "De usynlige" har en del til felles med den når det gjelder patos og ambisjoner som eksistensielt drama. Denne filmen går tettere inn på personene, framstår mer ambisiøs, men mindre helstøpt. Sannsynligvis vil den dele publikum mer. Det er mulig å både bli grepet og irritert av dramaet som rulles ut om en drapsdømt ung mann som begynner som organist i en kirke.
Grepet fordi temaet har emosjonell kraft, skuespillerne er flinke og bildene pene. Irritert fordi en historie hvor personene, fortiden og følelsene er så ladet, ikke tjener på at historien etter hvert blir så symboltung, overtydelig og handlingsdrevet at det nesten ikke blir rom til å skape egne bilder. Filmen forklarer oss hele tida hvordan vi skal tenke og føle, som en slags påtrengende kitch-utgave av Bergman. Finalen gjør det hele til et oppskriftsdrama hvor alt går opp og alt for lite blir igjen..
Det er åpenbart ment som vesentlig filmkunst. Noen vil kanskje se det også, men filmen gjør temaet og et par av rollefigurene bjørnetjenester ved å gi filmen en spenningsretning som ødelegger mer jo lengre filmen ruller. Pål Sverre Valheim Hagen gjør en god hovedrolledebut som plaget organist. Kamera liker åpenbart Ellen Dorrit, selv om det kanskje ikke er presteroller hun skal satse på. Filmens vesentlige problem er at den later flere av rollene i stikken. Det går særlig ut over gode skuespillere som Trond Espen Seim, Trine Dyrholm i filmens andre del.
"De Usynlige" deler utgangspunktet med den nye britiske filmen "Boy A", av John Crowley, som også handler om en barnemorder som slipper ut av fengsel. Der Crowleys film går rett i magen, men overlater underteksten og empatien til oss, velger "De Usynlige" lettvinte psykodramaløsninger som skaper spenning i øyeblikket, på bekostning av hele prosjektet. Filmen er proppet med mektig musikk, tung vann- og bibel-symbolikk og overtydelige sidedrama.
Derfor er "De Usynlige" en film som vil påkalle både irritasjon og beundring. Den har såkalt "produksjonsverdier", den ser profesjonell og ambisiøs ut, med lekker scenografi og foto, tette klipp og stemningsmanende bilder, forsterket av symbolbruk og detaljer. Filmen ser bra ut, men den kjennes overlesset og maniert. Fra sterk, effektiv start, sklir filmen ut i en slags eksistensiell, emosjonell mykporno, i en historie som lar for mange av sine personer ofres på bekostning av selvhøytidelig, lettvint omgang med virkemidler. "Troubled Water" er filmens engelske tittel(gjett hva organisten spiller?) Trøblete vann, ja.
Diskuter denne saken
Innsendt av torgane, 09.08.2009 17:29:22
Dette er da aldeles ikke en treer-film, men en sekser-film. Det er den beste norske filmen noen gang laget med fantastiske skuespillerprestasjoner og musikk. En virkelig perfekt film!
Innsendt av Anders B, 14.03.2009 01:31:41
For meg som forelder så var det eneste jeg lurte på under hele filmen hvorfor de tok barnet. Meget merkelig at ingen av foreldrene spurte om dette. Eller delvis enig med Terje Eidsvåg, men han er noe streng. Karakteren 4 synes passende for en god, men ikke helt vellykket film. Spesielt siden regissøren synes å ville kontrollere seerens følelser, noe som blir for enkelt i denne typen film.
Innsendt av Lawrence, 18.12.2008 21:10:40
Flott anmeldelse av Terje Eidsvåg. Deilig å finne en norsk film-journalist som har litt greie på faget. Synes personlig det var litt snilt med terningkast 3, men takk allikevel.
Innsendt av Jan, 16.11.2008 15:33:31
.. er en av de sidene av filmen jeg la mest merke til; Thomas' erkjennelse i slutten.
Det var for øvrig en troverdig presentasjon av kirkens holdning til en løslatt fange.I vår kinosal satt alle tilskuere musestille til lyset ble tent; bearbeiding av inntrykkene var vesentlig.
Innsendt av krishe, 14.11.2008 13:29:15
Etter en aldeles gripende innledning tror jeg at denne filmen vil gi meg noe ordentlig. Og jeg blir oppløftet og forbereder meg på en krevende og givende time. Og så sklir alt ut i en slags romanse mellom en altfor pen prest, og en totalt patetisk Trond Espen Seim. Seim blir til og med spurt av sin kone: "er det ingen som spør hvordan du har det da"? Poppe spenner buen veeldig høyt - og skyter langt over mål. Er helt enig med adressa- anmelder Eidsvåg.
Innsendt av Hans Olav Juul, 18.10.2008 03:53:48
De som gir "De Usynlige" dårlig kritikk er selvsagt i sin fulle rett til å mene det, men jeg undres over deres sjelsliv. Har de forstått filmen? Har de hengt seg opp i detaljer? Hvorfor resonnerer ikke tematikken i dem?
Dette er et massivt stille mesterverk. Hvis det er de filmene som "roper høyest" som slår til, så er det et svakhetstegn ved vårt samfunn. Men heldigvis så forstår de fleste kinogjengere denne. Publikum i salen virket helt rystet etter visningen. Prøv å lag en historie som berører folk på den samme måten, kjære kalde anmeldere. Lykke til med å SKAPE noe vesentlig, istedenfor å bare mene noe hele tiden. DET kan vi alle...
Innsendt av Arild , 13.10.2008 15:16:43
Jeg støtter anmelderen fullt ut.
Jeg gikk og så filmen, jeg hadde ikke så veldig høye forventninger, men ble likevel avsindig skuffa. Det er sjelden jeg går ut av en kinosal og angrer på at jeg ikke gjorde det halvannen time før.I mine øyne er dette en suppepose-versjon av kunstfilm. Det er helt fint at det lages sånne filmer, og det er åpenbart mange som liker denne, men jeg er på grensen til sjokkert over at Terje Eidsvåg er den eneste anmelderen som har kalt en spade for en spade. Bergens Tidende er den eneste av de andre avisene filmweb linker til, som har kritiske innvendinger til filmen. Dét er en skandale.Fra nå av spisser jeg ørene når Terje Eidsvåg uttaler seg om film.
Innsendt av SUn Hill, 13.10.2008 14:42:07
Innsendt av ssp, 13.10.2008 13:01:39
Snakk om sur mage...anmelderen altså! Hvis man ikke sitter igjen med spørsmål og berørte nerver etter denne filmen bør man finne seg noe annet å gjøre enn å plage oss filmelskere med pisspreik....
Innsendt av NPSA, 05.10.2008 17:42:08
En kan undre seg om Adressas anmelder i det hele tatt har sett filmen! Det er intet mindre enn en skandale å gi den helt klart beste norske filmen på mange år terningkast tre. Løp til kinoen om du ikke har sett filmen! Den er kjempebra, og musikken til Liv-Benedicte Bjørneboe er fantastisk! Terningkast 6 uten tvil!
Jeg og sambo er straks på vei for å se filmen for 2. gang!
Innsendt av Stein Roar, 29.09.2008 21:51:16
så den nu i helga og må si mæ enig i dæm som har gitt den beste karakteran. Den fortjene klart terningkast 6 og itj den tøysekaraktern som adressa gir. Merkelig opplegg! Anbefales absolutt.
Innsendt av Rhinoater, 27.09.2008 06:16:07
Å gi en 3er til det som må være en av norsk films beste filmer gjennom tidene beviser vel bare hvor latterlig lite kunnskap om film man trenger for å få jobb i den lokale avisa. Flaut!
Innsendt av S Nodig, 25.09.2008 22:28:13
trodde Aftenbladet hadde de særeste anmeldelsene, men denne vinner den konkurransen uten å bli svett engang. Jeg forstår at det er kult å være litt annerledes og at det er stas å bryt med panegyrien, men denne filmen fortjener lite annet enn skryt og atter skryt (i motsetning til en hel del andre norsk filmer de siste årene som ble strøket i overkant mye med hårene av anmelderne).
Innsendt av kjersti k, 25.09.2008 12:27:24
Innsendt av Film Politiet, 25.08.2008 16:16:44
Da er det bevist, opplest og vedtatt! Herr Eidsvåg strøk så det sang på filmanalyse grunnkurs. På tide å la noen med litt peilig på film ta over spalteplassen!
Innsendt av BH, 25.08.2008 09:24:15
Skriv ditt innlegg her - maks 2000 tegn. Innlegget må undertegnes med fullt navn, eller du må registrere deg med nick. Innlegg med usaklig innhold eller upassende språkbruk blir ikke publisert.
Innsendt av Kristoffer, 23.08.2008 01:54:41
Må melde meg inn i klubben over uforstående til Eidsvågs terningkast; var så heldig å få sett filmen under jazzfestivalen i Molde i sommer, og dette er en film som fortjener terningkast på toppen av skalaen!
Innsendt av Vegard, 22.08.2008 12:38:28
Dette er et mesterverk. Denne filmen tar tak i deg på alle mulige måter og er alt det man ønsker i en film. Noe annet er ikke mulig å mene..hvertfall ikke hvis man er en oppegående filmkritiker.
Innsendt av Kjetil Bondevik, 22.08.2008 11:58:21
Dumpet tilfeldig innom anmeldelsen. Jeg leser verken Adressa eller Eidsvågs anmeldelser, men var så heldig å fikk se filmen i forbindelse med Øya-festivalen. Når film berører, ryster og gnager dypt inn i sjelen er jeg fornøyd. At jeg i tillegg suges opp fra kinosetet, via lerretet og inn i livene som utspilles, ja da er dette film på sitt ypperste.
Det er lenge å vente til premieren, men jeg ser fram til å på nytt oppleve sorg, glede, savn, skjønnhet og grusomhet framført som om det skulle handle om livene våre. Håper at jeg husker å ha et lommetørkle i lomma neste gang jeg ser filmen. Et par klisjeer i filmen kan jeg leve med. Er ikke så glad i trerningspill, men siden jeg må: Et sted mellom 5 og 6.- « Forrige
- 1
- Neste »

