Endret: 09.02.2010 kl. 08:45
INVICTUS – DE UOVERVINNELIGE
Amerikansk drama
Regi: Clint Eastwood
Med: Matt Damon, Morgan Freeman, Scott Eastwood
Er det mulig å lage en film om Nelson Mandela, forsoning og den skjøre starten til demokratiet i Sør-Afrika i form av en ganske typisk amerikansk sportsfilm – om rugby? Jo da, Clint Eastwood har godt på vei fikset den saken med «Invictus», en film som er mer interessant og gripende i kraft av historien som fortelles enn måten den fortelles på.
Den imponerende produktiviteten til Clint Eastwood de siste ti åra, tyder på at han har det travelt og at han har noe han vil ha sagt. Sjelden har begge deler vært så tydelig i en av filmene til giganten i nyere amerikansk film som fyller 80 til våren.
Mens Eastwood viet første del av filmkarrieren til et hovedtema i amerikansk film: hevn, har den modne Eastwood laget filmer som spiller på mer humanistiske verdier. Med Nelson Mandela i sentrum, er «Invictus» en film om kamp og forsoning. Ved at det meste av handlingen utspiller seg i 1995 er det ikke kampen mot apartheid, men Mandelas kamp for å samle landet etter valgseieren i 1994 som er saken.
Det overraskende og spesielle med filmen er at den speiler Sør-Afrika og Mandela gjennom den sporten og det landslaget som mange svarte hadde forbundet med apartheidregimet. At Mandela trosset sine rådgivere og bestemte seg for å satse på det nesten helhvite rugbylaget opp mot VM i 1995, gjør at filmen også blir en studie i ledelse og lagbygging.
Morgan Freeman har lenge sett ut som om han ble født til å spille Mandela. Han tolker statsmannen med en verdighet som forsterker bildet av ham som en av vår tids største personligheter. Matt Damon spiller kapteinen på laget som havner i politisk og sportslig vakuum når Mandela blir president. At det dermed blir en film rundt en farget og en hvit personlighet, med en tilsynelatende umulig oppgave og en handlingskurve som hentet fra den store dramatiske kokeboka i Hollywood, gjør historien nesten for god til å være sann.
Siden det meste faktisk er sant, skjemmes filmen av ujevnt spill, litt for mange sportsfilmklisjeer og klissete bruk av musikk. Når det synges «It's only a game» til bilder av politisk idrettshistorie blir det for mye av det gode og grunn til å spørre om Eastwood har blitt litt vel soft.
På den annen side er det en fantastisk og rørende historie om en stor personlighet som fortelles. Du skal være ganske kynisk for å ikke bli litt beveget av måten filmen lar fordommer konfronteres med virkelighet på, slik at trang til hevn må vike for forsoning. At Mandela spilte høyt og brukte rugby for å få det til, er verdt en film, som til tross for sine svakheter har et gripende budskap, en stor personlighet og en god historie.
