Argentinsk film er såpass sjelden vist her, at bare det er grunn til å få med seg «På veien til Buenos Aires». Andre gode grunner er at den byr på helt spesielle kvaliteter, et komprimert kammerspill hvor handlingen er dvelende, men hvor alt likevel skjer i full fart. I løpet av knappe halvannen time forflytter de tre hovedpersonene (det er ikke flere på rollelisten) seg omkring 150 mil i tunglastet tømmerbil på veier av ymse kvalitet.

Regissør Pablo Giorgelli (også medansvarlig for manus) rendyrker road movie-sjangeren til de grader at mesteparten av tiden skildrer situasjonen i førerhuset, hvor Rubén bak rattet har selskap av en ung kvinne, Jacinta og hennes datter på fem måneder. Replikkene er meget få og ytterst knappe, mimikken minimal, i hvert fall til å begynne med. Lastebilen raser gjennom landskapet uten at kamera hefter seg så mye med det, fotograf Diego Poleri har tydeligvis skviset seg inn i det trange førerhuset og fanger inn atmosfæren slik at også tilskueren får følelsen av å sitte på.

Den som har lyst til å være med på turen, kan gjerne vente med å lese resten av anmeldelsen til etter kinobesøket. Det er nemlig en ekstra glede underveis å følge sine egne assosiasjoner, for turen blir på ingen måte langtekkelig til tross for ganske monotone partier. Spenningen ligger blant annet i små antydninger om dramatiske tildragelser som tidligere har preget hovedpersonene og deres situasjon. Dessuten er det høyst uvisst hvordan turen vil forløpe og hva som venter dem i Buenos Aires.

Rubén har kjørt ruten fra Asunción (Paraguays hovedstad) i 30 år og kjenner hver veidump. Han har knappe tidsfrister og tar nok sjanser. Sikkerhetsbelte og den slags er bare bortheft; han misliker også sterkt at arbeidsgiveren pålegger ham å ta med Jacinta som passasjer. Idet hun dukker opp med stor bagasje og en fem måneder gammel baby, går han nesten av hengslene – uten store ord og fakter. Hvorfor er han tverr og mistenksom, gjelder det lasten (originaltittel «Las acacias») – som kanskje er ulovlig hugget? Hvorfor er Jacinta – tydeligvis – på flukt fra ett eller annet, og hva har hun å reise til?

Også i førerhuset skjer det ting underveis; de tre får bedre kontakt, noe skuespillerne mesterlig får fram under trange kår. Rutinerte Germán da Silva er røff i stilen men likevel finjustert, Hebe Duarte (amatørskuespiller!) dyrker antydningens kunst som en dreven aktør. Og om det så er knøttet Nayra Calle Mamani, virker det som Pablo Giorgellis regiråd blir fulgt til punkt og prikke. Filmen fikk Camera d’Or (debutantprisen) på fjorårets Cannes-festival og har senere gledet publikum på mange festivaler – blant andre Kosmorama.