De fleste av dagens filmprodusenter har anstendighet nok til å vente 20-30 år før de prakker den samme filmen på oss i ny innpakning. Sony har derimot ikke vært i stand til å vente, og bare ti år etter den første filmen, skal serien startes på nytt.
Muligens var det skuffelsen over å bli holdt utenfor det gode «Avengers»-selskap som motiverte Spider-Man til en ny runde i ringen. En mer sannsynlig forklaring er at Sony var tvunget til å produsere en ny Spider-Man-film om de skulle beholde rettighetene til merkevaren. Da «Spiderman 4» ble kansellert begynte det å haste, og det endte, som så ofte før, med lastverk.
Hva har forandret seg siden vi sist så Spider-Man, for fem år siden? Skjørtene er blitt kortere, produktplasseringen er blitt bedre og alle er litt yngre, penere og snillere. Dessverre opererer også filmuniverset som et nullsumspill, og ut går sjarm, troverdighet, interesse og humor.
Tydeligst er det i Andrew Garfields Peter Parker-figur. Til en nerdete realfagsentusiast å være bruker han besynderlig mye tid på alle skolens sportsarenaer, eller skateboardet sitt for den saks skyld. Nervøsiteten og kløningen kommer kun til syne der det skulle passe seg perfekt. Peter Parker er en fiasko som ikler seg et superheltkostyme og blir helt. Garfield spiller rollen omvendt og blir en superhelt som ikler seg rollen som nerdete kløne når det passer han, Superman med andre ord.
Verst er det likevel hvordan eventuelle motsetninger i Parkers vesen og moralske skrupler feies under teppet til det punkt at bakgrunnshistorien, som filmen bruker en smertefull time på å fortelle, faller sammen og alle tante Mays og onkel Bens klipp-og-lim-moralprekner blir fullstendig malplassert. De snakker til en åpent plaget og ekstrovert rollefigur, mens Garfield spiller en introvert og flat tenåringsklisjé. Regissør Mark Webb tetter også sammen selve hendelsesforløpet rundt onkel Bens død så mye at det blir ufrivillig morsomt, og man lurer på hvordan Sam Raimi på minutter fortalte en historie med større overbevisning og troverdighet enn hva Webb gjør på én time.
Det beste ved Spider-Man har vært den ironiserende tonen og et godt karikert rolleregister. Men veien er kort fra karikatur til ufrivillig parodi. Tobey Maguire hadde kanskje ett flatt ansiktsutrykk, men en stemme som fikk frem Spider-Mans entusiasme og gledesrus når han bekjemper superskurker. Webbs versjon er et falmet déjà vu som effektivt forhindrer nesten alle edderkoppsanser fra å krible. Det finnes gode øyeblikk og munnrappe kommentarer, bare så få at alle fikk plass i filmens trailer.
Mot slutten av filmen har Webb lagt inn en litteraturlærer som forteller oss at det i bunn og grunn er den samme historien som ligger til grunn i alle fortellinger, som en slags unnskyldende forklaring for hvorfor det skulle være greit å relansere Spider-Man. Greit nok, noen forteller den likevel bedre enn andre.
