Snart 60-årige Ulrich Seidel er ved siden av landsmann Michael Haneke en av de ledende skaperne av moderne, utfordrende europeisk feelbad-film. Gjennom «Import Export» (2007) og «Hundedager» (2001) har Seidl utforsket baksiden av den europeiske drømmen, i beske drama rundt sex, økonomi og ensomhet.
Mens hans forrige film gikk langs en vest-øst-akse, med sykepleier fra Ukraina på lykkejakt i Østerrike og arbeidsledig østerriksk sikkerhetsvakt på vei østover, utforskes nord-sør-aksen uten blygsel i «Paradis: Kjærlighet». Filmen er første del av en trilogi, hvor andre del, kalt «Tro» kommer på norsk kino før året er omme.
«Paradis: Kjærlighet» ble en av de store snakkisene i Cannes i år, møtt med jevnstore deler avsky og ros. Usminket er filmen i hvert fall, med nakne skildringer av såkalte «sugarmammaer» i samkvem med «beachboys» rundt et luksushotell i Kenya.
53-årige Margarethe Tiesel spiller hovedrollen som ensom kvinne som søker trøst i kenyanske gutter. En bemerkelsesverdig rolleprestasjon i formidling av skam, skamløshet og ensomhet. Vi møter en gruppe kvinner i lignende situasjon. Velstående europeiske kvinner som føler seg oversett og utnyttet i hjemlandet og på ulikt vis forholder seg til det å være ettertraktet av unge menn i Afrika.
I sitt nakne, direkte filmspråk fanger Seidl situasjoner og transaksjoner mellom mennesker. Filmen kan beskyldes for å gi en langt dypere skildring av de europeiske kvinnene enn de afrikanske guttene, som kamera ser med de vestlige øynene.
Kvinnene behandler afrikanske menn som en blanding av sexleketøy, dyr og slaver. Mennene prøver å lokke mest mulig penger ut av kvinnene. På forunderlig vis klarer filmen å få fram både humor og tristesse i situasjonene. Scenen hvor tre kvinner spleiser på en afrikaner til hovedpersonens bursdag og han sliter med å få ereksjon, er uforglemmelig mellom humor og fornedrelse. Et stykke besk, filmatisk kulturell selvpisking av typen østerriksk film er europeisk mester i.