Den første spillefilmen til Rune Denstad Langlo, «Nord» (2009), var grovt sagt en historie om en mann, en snøscooter og en dunk med hjemmebrent. Sjelden har norske filmer prøvd på så lite og fått til så mye. «Jag etter vind» er noe helt annet, en slags høstsonate om en ung kvinne som motvillig reiser fra storbyliv til Fosen, til begravelse av bestemor.
Marie Blokhus spiller Anna som reiser hjem for å rydde opp i bestefarens liv – og sitt eget, viser det seg. «Jag etter vind» er et relasjonsdrama, hvor generasjoner med bitterhet og fortvilelse møtes til lavmælt, langsom utmeisling av hva som har skjedd de drøyt 30 årene før historien starter på lerretet. Heldigvis uten et eneste flashback.
«Jag etter vind» legger lista flere hakk høyere enn «Nord». Her er lite humor for å sprite opp historien. Den fint ladede musikken til Ola Kvernberg brukes bare i få, utvalgte partier, til et slags mellomspill i fortellingen. Hovedsaken er menneskene og relasjonene mellom dem, godt speilet i miljø og natur.
Blokhus og Sven-Bertil Taube står bra til hverandre. Tobias Santelman er snekker med strandbar, ekskjæreste til hun som vender tilbake. Hennes forsøk på å forstå hva som skjedde mellom besteforeldrene, bestefarens tause bebreidelse av barnebarnet, er filmens langsomt durende motor.
Den alvorlige svakheten til filmen er at det er for mye som blandes inn, for mye fortid til for mange som skal gå opp. Bestefarens drama, og måten det rulles opp på, er langt bedre spilt, fortalt og skrevet enn samlivsdramaene til snekkeren og Anna. Heldigvis er det alene nok til å gjøre filmen severdig.
Philip Øgaards kresne foto starter med store sveip på ferden fra storbyliv til små mennesker på store flater på Fosen. Derfra finner filmen en visuell tone og stil som er dens største styrke. Personer kommer ut og inn av bildet på et vis som gjør at de beste scenene bygges opp i bildet, mellom mennesker, i finstemt møte mellom menneskelig drama og kamera. Uten jåleri, uten annet å gjemme seg bak enn det som skjer foran kamera.
Måten «Jag etter vind» er fortalt på, kler tematikk og historie svært godt. Hadde historie og spill vært like konsentrert som filmens visuelle grep, ville det ikke bare ha vært en av sesongens beste norske filmer. Det er mye løfterikt over så vel ambisjoner som resultat i «Jag etter vind». Høyere list gir større fallhøyde. Om filmen ikke lykkes i alt, viser den en filmskaper i vekst, med et uttrykk verdt å bygge videre på.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
