For alt CGI har tilført eventyrfilmen er det fortsatt et tveegget sverd. Spektakulær action og bilder som tidligere ville vært umulige, javisst. Men når «Jack the Giant Slayer» lar datagrafikk og prangende rekvisitter ligge, skaper det rom for hvor rollefigurer får utfolde seg med godt gammeldags skuespill, og lager eventyr som fanger mer enn mektige panoramabilder. Al Swearengen, kanskje mest fra tv-seriene «Deadwood» og «Pillars of the Earth», setter standarden ved å gi en enkel og oppskriftsmessig kongerolle den lille ekstra tyngden vi trenger for å tro og føle, og de andre følger etter. Det skjer mye fordi regissør Bryan Singer gir han og de andre tid til å uttrykke bitte litt mer enn selvfølgelighetene. Skuespillet holder seg på riktig side av linjen mellom karakter og karikatur, og sitter tidvis så godt at man kommer unna med skamløse ordspill «Spill the beans» og «Do not wake a sleeping giant» uten at det tipper over i tåpeligheter.
Det gjør det derimot i kjempes land. Ridder Ewan McGregor skifter fra et kostyme som allerede balanserer på kanten, til noe som ser ut som en middelaldersk Spider-Man-drakt. Databilder og knokkelinnredningen tar fullstendig over, og på toppen av det hele blir vi servert en kjempe med hårfrisyren til Don King. Den samme tilbakeholdenheten som blir vist i filmens første del hadde gjort seg bedre også i den mer hesblesende og actionfylte fortsettelsen. Eventyr – også eventyrfilm – handler minst like mye om å så enkle, tilbakeholdne historier og bilder i hodet til publikum, bilder som så kan spire og få vokse seg større. «Jack the Giant Slayer» tar isteden oppgaven litt for bokstavelig og nøyer seg med å så bønnestengler i hodet på kjemper, som så sprenger så øyne og tenner flyr mot skjermen. Forøvrig det eneste du får ut av å betale noen ekstra kroner for 3D.
«Jeg liker et godt eventyr», sier Jack. Jeg sier meg enig, men er usikker på om vi mener nøyaktig det samme.
