En ny filmversjon av Scott F. Fitzgeralds «The Great Gatsby» fra 1925, virker betimelig. Skildringen av dekadense, sosiale og økonomiske skiller og hensynsløs klatring mot toppen, kler dessuten filmfestivalen i Cannes. Festivalen kan fortone seg som en variant av sirkuset de legendariske festene til Jay Gatsby skildres som, i årets åpningsfilm i Cannes.
Filmen har norsk premiere alt neste uke. Etter 2 timer og 20 minutter med den australske filmskaperen Baz Luhrmanns ekstravaganse, er rådet til publikum å legge bort boka, les den etterpå, og la DiCaprio og Luhrmanns filmversjon angripe de fleste sanser, med mer vilje og trøkk enn raffinement.
Dette er en film som vil dele publikum. Den er strengt tatt ikke dårligere enn 1974-utgaven med Robert Redford, som i dag nyter godt av et ufortjent mytisk slør. Mens den forsøkte å illustrere boka og endte med mye tom overflate, prøver denne å formidle de hedonistiske 20-åra med et moderne, herlig anakronistisk lyd- og bildespråk, hvor charleston og hiphop mikses i heftig 3D.
På sitt beste ser og låter filmen typisk Luhrman, selv om den ikke er i nærheten av å være like gjennomført som hans «Romeo + Juliet» (1996) eller «Moulin Rouge!!» (2001). Etter frekk, effektiv start og en herlig mytisk, James Bond-aktig introduksjon av DiCaprio som Gatsby, blir filmen dessverre mer opptatt av å fortelle hva som skjer enn å vise det.
Mens DiCaprio og Mulligan kjemper godt som voksne varianter av Romeo og Julie, svekkes filmen av Tobey Maguire som forteller. Som en forvokst utgave av Peter Parker («Spiderman») klarer han ikke bidra med underteksten filmen trenger. Joel Edgerton i rollen som mannen til Gatsbys gamle flamme blir også bare en stilig karikatur.
Selv om filmen går for langt i retning av kitsch og klisjeer, har den på sitt beste et overdådig trøkk og en glede av å male med bred pensel. Dermed får den fram noe av den stygge, triste historien under overflaten bedre enn den mer pyntelige 74-utgaven. Svakheten er at den vakler for ujevnt mellom det stiliserte og mer direkte, emosjonelt trøkk.
Beyoncé, Jay Z og Lana Del Rey på lydsiden kan virke respektløst i en historie fra 1922 som ga næring til uttrykket «den store amerikanske romanen». Musikken er noe av det som funker best. Kanskje hadde filmen tjent på å være enda mer respektløs mot boka. Sluttscenen hvor Luhrmann for sikkerhets skyld lar bokstavene til Fitzgerald flyte over lerretet, kan sees som et bilde på at han bare delvis har klart å gjøre en fantastisk roman til en god film. Men en stor film har det blitt. For mange vil den introdusere en historie verdt å ta fram flere ganger.
