Sommertid på kino har blitt menn i trikot i mer eller mindre vellykket franchisefilm. Christopher Nolan lyktes kommersielt og kunstnerisk i å gjenoppleve Batman. Shane Blacks «Iron Man 3» er årets hittil største film på kino, også i Norge, og et eksempel på at det er mulig å kombinere gigantomani, underholdning og kvalitet i den voksende franchisedelen av filmindustrien.
Steven Spielberg og George Lucas var med på å skape denne delen av moderne amerikansk storfilm. Forrige uke gikk de ut og advarte mot Hollywoods ensidige satsing på denne typen film. Zack Snyders «Man Of Steel» i 3D kan sees som et tegn i tiden. Den er en av årets største amerikanske filmer, på flere vis imponerende og slutter programmessig med å peke mot neste film i serien. Dessverre er den altfor ujevn og utflytende til at den kan kalles særlig god.
Regissør Zack Snyder er logisk mann for den største satsingen på Supermann siden 1978. Med filmer som «300» (2006) og «Watchmen» (2009) kombinerte han filmstil, vold og action til et nærmest 3D-aktig uttrykk i to dimensjoner. Svakheten hans, som ble særlig tydelig i hans forrige film, «Sucker Punch» (2011) er at han er utrolig mye dårligere på drama, mennesker og replikker enn visuell prakt og action.
Om «Man Of Steel» hadde vært like imponerende å høre på som den er å se på, hadde den vært en bra film. Det hjelper litt med gode navn og skuespillere i mange ledd. Henry Cavill funker godt nok i tittelrollen som arvtager til Christopher Reeve. Michael Shannon som skurken, Amy Adams som Lois Lane og Russell Crowe som Supermanns far Jor-El, gjør at noen av vår tids beste filmskuespillere er i sving.
De må kjempe med replikker som vasser i klisjeer og patos, av typen: «Hele verden er truet! Dette er ikke tiden for å snakke om journalistisk integritet!». Snerten og smartnessen til «Iron Man 3» er det fint lite av her. Det «Man of Steel» har mye av, er skyskrapere som ødelegges og gjenstander på vei gjennom lufta i 3D. I starten er det imponerende nok. I nærmere to og en halv time blir det litt mye.
Den patosfylte tonen prøver å gi filmen en dypere bunn med hjelp av bibelske bilder og referanser. Mannen som kommer alene til Kansas som spedbarn i et romskip fra en annen planet og i en alder av 33 finner sin livsoppgave i å redde jorda og menneskeheten, blir en slags Jesus fra Krypton. Når apokalypsen ser ut til å være i gang, vender menneskene seg først mot ham. I filmens mest gripende/latterlige (stryk det som ikke passer) scene, innser selv den amerikanske hæren at mannen i kappe og trikot ikke er en fiende.
«Man Of Steel» er så høyt og lavt at det går ut over spenningen og underholdningsverdien. Som speisa skildring av Supermanns første tid på jorda er den en oppblåst actionpakke det er vanskelig å ta helt alvorlig. Samtidig holder den ikke helt som fartsfylt, fortsvevende underholdning heller. De siste fire minuttene antyder at 2'ern kan bli morsommere. Det trengs, for åpningshelga i USA tyder på Supermann vil komme tilbake på kino igjen og igjen.
