Med «Tusen ganger god natt» utvider regissør Erik Poppe perspektivet etter filmene kalt Oslo-trilogien, hvor særlig de to siste, «Hawaii, Oslo« og «deUsynlige» holdt høyt nivå. I «Tusen ganger god natt» er rammen internasjonal, dialogen på engelsk og handlingen lagt til flere verdensdeler. Den romslige rammen gir armslag for dramatiske scener i krigsherjede områder, Afghanistan og Kenya, som settes i kontrast til kjernefamiliens forankring i et idyllisk kystområde i Irland.Men filmen fungerer aller best på et mer intimt plan, i skildringen av hovedpersonen, krigsreporteren Rebeccas indre konflikter. Juliette Binoche bruker ikke sin utstråling og gjennomslagskraft til å briljere i de høydramatiske scenene, hvor hun som krigsfotograf i toppklasse mer eller mindre bevisst utsetter seg for livsfare. Binoche fremstiller en Rebecca som i slike situasjoner ikke er heroisk; hun påtar seg den oppgaven som faller naturlig for henne, realiserer et instinkt - eller kall - til å observere og formidle slagmarkens grusomhet.Krigsreporterens ekstreme oppgaver setter konflikten på spissen, men her gir Rebeccas opplevelser også assosiasjoner til skjebner i mer dagligdagse situasjoner. For henne kan jobben bety livsfare, og Rebecca unnslipper et Afghanistan-oppdrag med alvorlige skader. Døden nær-opplevelsen visualiseres i drømmeaktige undervannsopptak, fantasibilder som gjentas. Formidler de et ønske om å kunne nullstille, starte på nytt? Kontrasten er enorm fra slagmarken og sykehus til møtet med fredelig, vakker natur (foto John Christian Rosenlund). Pluss en familie som har sin hverdag, men som også er preget av smerten og alvoret, særlig fordi Rebecca virker fraværende: «Jeg var i en eksplosjon, jeg trenger tid».Oppmerksomheten overføres til et kammerspill på familieplanet, men her blir resultatet mer ordinært; det savnes noe, en intensitet, i det litt anstrengte samspillet mellom Rebecca, mannen (Nikolaj Coster-Waldau) og de to døtrene. Likevel gjør sårheten i scenene inntrykk, letingen etter det som en gang var, tonen, samhørigheten. Regissøren har kontroll, lar følelsene få rom, uten at det blir sentimentalt. Kanskje er det i meste laget kontrollert, ettersom filmtittelen refererer til en følelsesladet scene i Shakespeares Romeo og Julie, historien om den ultimate, umulige og tragiske kjærligheten. Rebeccas neste reise går til «fredelige» Kenya sammen med tenåringsdatteren Steph (Lauryn Canny). Selv om resultatet kan virke forutsigbart (manus Harald Rosenløw Eeg/Erik Poppe), har også disse sekvensene sterke momenter, ikke minst fordi Binoche overbeviser når Rebecca igjen settes under press. Det er et nærgående kvinneportrett med mange uttrykk.