Den tredje spillefilmen til Hisham Zaman, framstår tematisk som et slags mellomsteg for de to første, «Vinterland» (2006) og fjorårets «Før snøen faller». Som i forgjengerne kombineres et godt, personlig visuelt blikk på Norge med bruk av amatører foran kamera, i hverdagslig, moralsk drama med flyktninger og asylsøkere i møte med norske forhold.
Rammen for denne 75 minutter korte filmen, er en gruppe beboere på asylmottak på dagstur med buss til Oslo. Filmen går tettere inn på historien til fem av dem, fra hun som vil hevne en tyster fra hjemlandet via den unge gutten som skal møte jenta han har pratet med på nettet, til den gamle mannen som har skrevet brev til kongen med bønn om pass til seg selv og kona så de kan dra hjem.
I et norsk filmlandskap hvor nesten ingen av fiksjonsfilmene er fortalt nedenfra eller skildrer miljø som dette, er Hisham Zaman en befriende annerledes norsk regissør. Han gir stemme til mennesker og forteller historier som norsk kulturliv ellers stort sett overser. Derfor kan også «Brev til kongen» kalles en viktig film, selv om det er den minst vellykkede i Zamans produksjon.
Bedre på bilder enn spill og manus svekkes filmen av at den både blir for mye og for lite. Bildene av den gamle mannen foran slottet som håper kongen vil hjelpe har visuell kraft, men historiene og menneskene trer ikke godt nok fram i løpet av tida filmen lar oss bli kjent med dem. Sånn sett blir tematikk og budskap bedre markert enn store og små drama.
Filmens tema, med mennesker og skjebner i vakuum, får en dypere bunn gjennom glimt av Raouf Saraj i en av rollene. Han spilte hovedrollen i Zamans debut «Vinterland» og fikk Amanda for innsatsen. Han bodde mange år i Trondheim og døde av kreft i 2011, rett etter å ha fått oppholdstillatelse. Også han som spiller den gamle mannen som skriver brev til kongen, Alibag Salimi, gikk bort før filmen ble ferdig. «Kanskje kommer kongen», heter det i sangen, som filmen kan gi assosiasjon til. Gjennom disse historiene blir håpet om det stadig mindre.