Det lønner seg åpenbart å smi mens nordisk noir-jernet er varmt i spenningsindustrien. Mikkel Nørgaards kompetente, men ellers lite bemerkelsesverdige, filmversjon av Jussi Adler-Olsens suksessroman ble fjorårets mest sette film på dansk kino, med nesten 800000 besøkende. Som utspekulert miks av en kinoparallell til «Broen» og nyere amerikansk torturgys er «Kvinnen i buret» solid krim av typen som gjerne forbindes med tv.
Regissør Mikkel Nørgaard har hovedsakelig bakgrunn fra tv, blant annet «Borgen» og «Klovn». Selv om musikken til Johan Söderquist maler med stor pensel, og filmen starter med brutalt, filmatisk trøkk, blir den i andre halvdel i overkant oppskriftsmessig og forklarende. Til en oppblåst, men solid tv-krim, som lykkes godt i å skape spenning, litt mindre i å gjøre personene og relasjonene interessante, utover forbrytelse og oppklaring.
Ved å la publikum få vite mer enn etterforskerne og etterforskerne få vite mer enn resten av politiet, får thrilleren om en forsvunnet dansk politiker som antas å ha tatt sitt eget liv en utspekulert dynamikk. Nikolaj Lie Kaas kler hovedrollen som politimann med få sympatiske trekk, godt balansert med joviale Fares Fares som kollega.
Som buddy-krim med outsidere i politiet som motvillig må jobbe sammen, vasser filmen i kjente vendinger. Krim med hevn, tortur og nesten perfekt forbrytelse, med røtter i fortiden, gir skrinne kår for originalitet og særpreg. Med unntak av overtydelig forklaring av motiv i flashback i sakte kino rett før klimaks, balanseres innhold og virkemidler ganske bra.
Finalen tyder på at det kan komme mer film med Lie Kaas og Fares som etterforskere av uoppklarte saker. De har opplagt potensial til mer som krimduo. Særlig hvis de får mer å spille på som typer. «Kvinnen i buret» må kunne kalles en grei start.