De skal ha for forsøket, på å blåse liv i den norske filmmusikalen igjen, ti år etter Tore Ryghs «Alt for Egil». Stykkevis er ikke «Ta meg med!» så ille, som en serie musikkvideoer eller et lørdagsprogram på tv. Som filmmusikal faller den mellom for mange stoler, hvor nesten ingen har noe med film å gjøre.
På sitt beste er «Ta meg med!» en ok tolkning og illustrasjon av noen sanger av Jan Eggum og Halvdan Sivertsen. Verken sangene eller menneskene klarer helt å bli til film, mer enn i få sekunder av gangen.
Rammefortellingen med ensomme mennesker i en bygård i Oslo er et greit utgangspunkt. Miljøbildene fra bygården fungerer ganske bra, mens oversiktsbildene fra Oslo etter hvert blir litt påklistra. Filmens hovedproblem er å etablere drama og univers mellom fem mennesker gjennom en serie sanger skrevet for helt andre formål.
Siden sangene verken er skrevet eller i særlig grad er tolket som framføring av mer enn én person, blir mye av filmen bygget rundt at én synger, mens én eller flere av de andre ser på og kanskje slenger inn et «hm» eller småord her og der. Det gir filmen lite rom til å bygge karakterer eller drama i samspill. Derfor blir den mest en illustrasjon av sanger. Når det synges «Skal det vere mere te?» i Jan Eggums «Tre er en for mye», har Marion Ravn ei tekanne i hånda, mens når hun i neste vers synger om vin, har hun en vinflaske. Sånn går no sangene.
Det merkes at to av de fem i hovedrollene er skuespillere, mens tre har mest bakgrunn fra musikk. Kjersti Elvik og Frank Kjosås når lengst i typetegning. Elvik får i starten fram en sårhet og fortvilelse som sveket, alkoholisert og skuffet lærer som kanskje kunne vært en Eggum-musikal i seg selv. Kjosås gir Eggums «En natt forbi» en ny dimensjon i filmvariant om å spise Grandiosa alene.
Det er ikke skuespillernes skyld at «Ta meg med!» ikke holder mål som musikal på film. Ikke fotografen heller. Den svenske musikalen «Känn ingen sorg» med univers og sanger bygget på sanger av Håkan Hellström har også betydelige svakheter, men lykkes i helt annen grad i å skape drama, typer og en historie som løfter musikken og omvendt.
«Ta meg med!» framstår som et ganske lettvint forsøk på å spille på effekten til «Hver gang vi møtes». Magnus Grønneberg går rundt med gitaren og synger Eggum, mens Marion Ravn skjenker vin og Haddy N'jie får Halvdan Sivertsen til å låte urban. Kjersti Elvik byr på et stykke sår fortvilelse i starten. Den forsvinner dessverre etter hvert ned i en traurig, anstrengt festlig rødvinsdunk av en film.
