Det er noe tilforlatelig, levende over hovedpersonene i «Elsk meg». To kjærester på rundt 20 som presenteres i hverdagslig samliv. Med kamera tett på, i røff, varm stil, skildres samboerne i lek og mer ladede situasjoner hvor hennes behov for bekreftelse, samt hennes spesielle forhold til faren fort blir tydelig.

Det er dristig gjort av regissør og skuespillere å bygge drama rundt historier til de medvirkende. Kjærester spiller kjærester, og faren til hovedrolleinnehaver Julia Wildschut spilles av hennes far i virkeligheten. Regissør Myren har lang fartstid fra dokumentar. Hun fikk to Amanda-priser for dokumentaren «Jenter» fra 2007. Hun klarer et stykke på vei å gjøre det dokumentariske ved «Elsk meg» til en styrke.

Sammen med fotograf Øystein Mamen får Myren mye ut av kjemi og stemning mellom de to hovedrolleinnehaverne. Uten unødig forklaring går filmen rett inn i det unge samlivsdramaet, som en mer halvvoksen parallell til Roy Anderssons «En kärlekshistoria»(1970). Filmen er best mens den lar oss finne ut hvem de to er.

Hun jobber på café, med ambisjon om å gjøre noe med dans. Han er uten jobb. Historien har ikke stort indre eller ytre trøkk, som for eksempel historien om den dansende jenta i Andrea Arnolds «Fish Tank» (2009). I andre del svekkes filmen av at den ikke helt klarer å skru det til. Velvalgt musikk klarer ikke veie opp for at bildene lykkes bedre i å fange menneskene enn i å forløse dramaet mellom dem.

Det er noe unorskt over å prøve å skildre unge mennesker på mikroplan, uten tettpakket handling eller drama med store bokstaver. Hvorfor oppfører mennesker seg som de gjør mot hverandre? Selv når de egentlig vet bedre? Slike spørsmål og situasjoner utforsker filmen, med blikk for de små skift i stemning og humør, særlig hos Maria. Som karakterstudie av kompleks ung kvinne med usikret ballast i forholdet til faren lykkes filmen mest.

«Elsk meg» vinner mye på nærheten mellom personene. Til gjengjeld taper den litt på at den ikke setter menneskene på de helt store prøvene på lerretet. Sånn sett kan filmens dokumentariske tilnærming både sees som en styrke og en mulig svakhet.