Selv om hun har solgt ut storsalen i Samfundet i Trondheim opptil flere ganger, var det helt tydelig spesielt for Maria Mena å spille i Nidarosdomen. En livsdrøm, fortalte hun mot slutten av konserten mandag kveld, mens drøyt 1000 stående publikummere sang med av full hals til «All this time».
For konserten ble en sterk opplevelse også for publikum – et nært og inderlig møte med en artist med mye på hjertet og evne til å formidle det.
Studentene beriker byen med Isfit
Konserten hadde et enkelt oppsett: Scenen var for anledningen satt midt i kirkerommet med publikum på tre kanter, noe som fungerte overraskende godt. Med seg hadde hun Kristian Grude (bass), Bjarne Gustavsen (keyboard) og «Hver gang vi møtes»-gitarist Kristian Kvalvaag.
Mena er ikke kjent for å holde tilbake i tekstene sine. Mens hennes gjennombruddslåt «My Lullaby» (2002) handlet om foreldrenes skilsmisse, handler hele hennes siste album «Growing Pains» (2015) om hennes eget ekteskapsbrudd. I løpet av konserten utdypet hun flere av tekstene fra platen, før hun fremførte dem med oppriktig inderlighet.
- Instagram-profilen min er en grei refleksjon av hvem jeg er: Følsom og klin hakke sprø
For selv om hun er personlig, blir det sjeldent kleint. For det er hun for åpen, for flørtete, for lite selvhøytidelig og for morsom.
- Jeg føler meg som Marcus og Martinus, sa hun etter å ha kjørt gjennom åpningslåtene «Homeless» og «Victoria».
- Det eneste som mangler er at dere kaster bh-ene deres på meg, fortsatte hun, før hun satte i gang med en av sine største hiter, «You're the only one» fra «Mellow» (2004).
«Leaving You» og tittellåten fra hennes siste album blir nærmest sakrale høydepunkt, kanskje bare toppet av «The end», som handler om en venn av Mena som tok sitt eget liv, fortalte hun.
De litt tunge låtene ble veid opp med hiter som «Just hold me» og «I don't wanna see you with her». Førstnevnte låt om en litt kjip eks, kunne hun fortelle. Sistnevnte om hennes eksmann.
Egentlig skriver hun låter og spiller ikke konserter for tiden. Men hun gjorde et unntak for ISFiT og Nidarosdomen. Dessverre fikk vi ikke høre noe av det nye materialet.
Det hadde vært spennende å høre henne røske litt opp i låtene, eller kanskje utvide eller eksperimentere med produksjonen. Samtidig bidrar den enkle produksjonen til å fremheve stemmen som bar godt i det store rommet. Sammen med en imponerende tilstedeværelse var det som oftest mer enn godt nok.
Les alle våre saker om Isfit her