– Jeg gleder meg, det er jo så mye jeg skal gjøre. Men oi – det er jo bare tre uker til!
Det sier Kine Bendixen (70) som kom til Trøndelag Teater i 1975. Sammen med kollegene Arne O. Reitan (70) og Harald Brenna (69) går hun av som pensjonist i vår. Neste sommer står Helle Ottesen (68) og Ragnhild Sølvberg (68) for tur. Kvintetten er enig om at det blir vemodig å ta farvel etter 40–50 år i huset.
– Men ikke trist. Det er helt greit å gi plassen til yngre skuespillere som trenger en jobb. Likevel blir det rart å forlate teatret og fellesskapet som jeg har en veldig kjærlighet til, sier Helle Ottesen.
Skuespilleren kom til teatret første gang i 1966 og var dessuten teatersjef i 1989-1992. Sammen med de fire andre er hun del av en generasjon skuespillere som fikk fast ansettelse i ensemblet. De yngre jobber ofte på kontrakter. Seniorene misunner dem ikke presset som midlertidige ansettelser innebærer.
Ingen generasjonskløft
– De kan føle at de hver dag må prestere, og det kan være negativt i en kunstnerisk prosess der du skal prøve ut gærne og ville ting i arbeidet med en ny rolle. Det blir et mer utrygt kunstnerliv enn hva vi er vant med, sier Ottesen.
For denne gjengen har Trøndelag Teater nærmest vært deres andre hjem. –Vi som har vært fast ansatt, har vært en del av et svært sammensveiset miljø, og det har nok vært en styrke for teatret, sier Arne O. Reitan.
– Her finnes det overhodet ingen generasjonskløft, jeg kunne ha vært bestemoren til noen av mine kolleger, ler Ottesen.
– Men det hender likevel at jeg føler meg som en dinosaur, smiler Harald Brenna. Han flytter til småbruket sitt på Meisingset på Nordmøre når han går av og skal jobbe med lokalteater.
Prestere uansett
– Ble skuespilleryrket slik dere trodde det skulle bli?
Sølvberg: – Det har selvsagt vært drømmer som aldri er blitt realisert. Nå er jeg ikke opptatt av den type drømmer lenger. Hyggelige tilbakemeldinger fra publikum har betydd mye.
Ottesen: – Du må yte maksimalt hver kveld foran publikum. Og så skal du holde deg frisk. Det var jo litt utfordrende da barna var små, gikk i barnehagen og dro med seg sykdom hjem.
Sølvberg: – Og selv om noe er leit og vanskelig privat, må du likevel prestere.
Bendixen: – Men noen ganger har akkurat det vært fint. Når du står på scenen, får du på en måte «fri» fra deg selv noen timer.
Ottesen: – Ja, det kan gi deg et friminutt, men det er samtidig veldig krevende å være morsom på scenen hvis man for eksempel er i sorg.
Brenna: – Jeg kommer ikke til å savne det å skulle prestere hver kveld. Nervene blir bare verre med alderen. Når det er sagt, så føler jeg meg svært privilegert som har fått være fast ansatt. Mange kolleger har hatt et langt tøffere skuespillerliv.
Flytter fra Trondheim
Ragnhild Sølvberg og Helle Ottesen minnes en sterk solidaritetstankegang på teatret på 1960- og 70-tallet.
– Vi kjempet for én fridag i uka i 1966, og i 1979 kjempet vi frem oppsigelsesvern. I tillegg har vi stått på for større innflytelse i styrer og kunstnerisk råd, forteller Ottesen.
Selv om tusenvis av publikummere føler at de kjenner dem, gir ikke skuespilleryrket mye rom til å bygge en stor vennekrets. De har jobbet mens andre har hatt fri. Derfor er det påfallende mange pensjonerte skuespillere som flytter tilbake til hjemtraktene. Helle Ottesen, som opprinnelig kommer fra Skien, flytter til Hamar der datteren bor. Sønnen bor i Oslo, og det er kort vei med toget.
– Men jeg kommer ikke til å slutte med teater. Da min mann Sigurd Werring levde, hadde vi flere egne teaterprosjekter og jeg tror nok jeg vil fortsette med å lage egne forestillinger.
Kine Bendixen skal bruke mer tid i sitt gammelt hus på Ytterøya i Nord-Trøndelag som hun har en sterk tilknytning til, mens Ragnhild Sølvberg flytter hjem til barndomshjemmet på Grefsen i Oslo.
– Som pensjonist har jeg tenkt å jobbe en del frivillig i kirkene som oppleser.
Bendixen ser også fram til kveldene uten jobb.
– Nå skal jeg gå på masse konserter.
Arne O. Reitan blir i Trondheim hvor han har et barn, men kommer også til å reise både til Lofoten og Bergen hvor de to andre barna studerer.
– Jeg har alltid hatt mange prosjekter utenfor Trøndelag Teater, og vil nok være med i ymse spel og oppsetninger om jeg blir spurt, sier Reitan som for tiden er aktuell i en liten rolle i kinofilmen «Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant». Han vant også kanonpris for filmen «Børning».
Skrift i sand
De har spilt i klassikere, komedier, samtidsdramatikk og barneforestillinger. Etter dem er det andre som skal spille de samme rollene.
– Det er som Wenche Foss sa, «skuespillerkunsten er som skrift i sand – så er den borte». Dette er øyeblikkets kunst og det er egentlig fint, oppsummerer Helle Ottesen.
