Idéen er definitivt god: å sette et visuelt uttrykk til gripende musikalske komposisjoner. Men for at det skal lykkes, må det gjøres med litt mer dybde enn det regissør John La Bouchardiere har klart å skape med filmprosjektet «Eksil», som ble vist under Kamfest sent fredag kveld.
Kunstnerparet Ann- Helen Moen (sopran) og John La Bouchardiere (regissør) har satt sitt preg på Trondheim kammermusikkfestival gjennom hele uka. Romsdals gullstrupe har gjennom flere konserter og fremføringer vist en stemmeprakt det bare har vært å nyte, og hennes samboer John La Bouchardiere fikk virkelig vist hva han er god for med operaen «The Blind».
I Frimurerlogen fredag kveld var det igjen duket for et gjensyn med superparet. Denne gang med «Eksil»- en film for sopran og klavertrio som lar levende musikk og film smelte sammen til en enhet. Filmen er regissert av Bouchardiere, mens musikken av Ernest Block, John Tavener og Sjostakovitsj ble fremført av festivalmusikerne Håvard Gimse (klaver), Levon Chilingirian (fiolin), Louse Hopkins (cello), Lera Auerbach (klaver) og Ann-Helen Moen (sopran).
Men å skape en film som skal underbygge et musikalsk og tekstlig materiale, er ingen lett oppgave. Det begynner imidlertid spennende med Ernest Blocks «Andante» fra «Three Nocturnes». Musikken er rolig og meditativ og på et lerret over scenen vises bildeklipp av et stille hav. En ro fester seg i hele kroppen og det er bare å lene seg tilbake og nyte både musikken og bildene.
Under John Taveners «Akhmatova songs» fortsetter den musikalske oppturen som på virkningsfullt vis understreker de sterke tekstene. Diktene av Akhmatova forteller historien til kjente poeter som Dante, Pushkin og Pasternak, som ble sendt i eksil, og mens Moen på nydelig vis formidler de russiske tekstene, ser vi dem visuelt i form av en åpen bok vist på lerret med korte tekster oversatt til norsk.
I «Akhmatova Songs» er det sopran og cello som kommuniserer, og Moen og Hopkins gjør dette glitrende med filmen som bakteppe. Hopkins viser virkelig frem celloens register. Hun ofrer alt og nærmest presser ut klangen i de røffe partiene, mens hun lar myke buestrøk og en følsom vibrato lede an i de rolige og myke partiene.
Moens formidling er ikke mindre følsom. De lyseste og sterkeste toner blir sunget med den største klarhet, samtidig som hun har en sårbarhet og en smerte som virkelig underbygger budskapet i tekstene.
Visuelt skjer det imidlertid lite. Det er stort sett de samme bildene som klippes og som vises. Moen selv er involvert i det filmmatiske. Vi møter blikket hennes på lerretet og vi føler tragedien. Bilder av bølgeskvulp og en himmel i bevegelse møter Moens uttrykk, men det hele virker stillestående og lite sammenhengende.
Håvard Gimse, som har vært strålende hittil, overlater pianokrakken til festivalkomponst Lera Auerbach idet Sjostakovitsj´ «Syv romanser», med dikt av Alexander Block, er igang.
Visuelt fortsetter de samme bildene, men musikken vekker følelser. Den russiske komponistens uttrykk er en ren nytelse, mye takket være musikernes fantastiske innlevelse og formidling.
John La Bouchardiere lykkes ikke helt i sitt mål med å gi musikk et visuelt uttrykk ved hjelp av film. Men musikken i seg selv var utvilsomt verdt besøket!