Lang dags ferd mot natt i dypfryste Stockholm og med Liv Ullmann i sokkelesten som mål. Herregud, det var rått. Og flott.

Billettene Norge rundt var borte da jeg omsider bestemte meg for å se Eugene O Neill i riksteaterversjonen. På Dramaten fikk jeg hedersplass, og litt bak på min høyre side satt Marie Bonnevie og Fredrik Skavlan. Broderfolkets fremste skuespillere i stolene rett bak meg. Jeg smugkikket på dem nå og da og fikk inntrykk av at de trivdes i tragedien.

Frokosten min på hotellet samme dag ble forstyrret av en eldre mann som hostet og hostet og hostet, og ikke klarte å stoppe selv om hans kone nesten ropte til ham at nå fikk det jaggu se til å være nok med denne drikkingen om kveldene etter at hun hadde lagt seg. At hosten skyldtes at han stadig ble liggende på sofaen på stua om nettene etter pjoltrene og at det var den kalde lufta der som gjorde ham syk. Hun orket ikke flere reiser til Stockholm-hoteller for å skjemmes over at han hostet i filler frokosten, lunsjen, middagene, teaterforestillingene eller kunstutstillingene og alt det andre de skulle krydre alderdommen med.

Jeg stakk til sentrum og møbelbutikkene og satte meg i stoler som koster titusener, og drømte meg bort til hjem fulle av den slags og bibliotek og varme på peisen og julegløgg og ei bikkje på et skinn ved siden av godstolen og oldebarn og oldefar i harmonisk samsang om den deilige juletid i et liv som står fjellstøtt.

Ute var de mange minusgradene og den bitende vinden som glefsende ektefeller i full gang med å fortære ribbestykker stekt alt for lenge på alt for høy temperatur, limt til akevittglass store som egoet til nissefar i det han stikker hånden i sekken for å dra fram den fineste av alle gavene jeg kan tenke meg å gi til noen jula i år: Rotmos nye julesang-cd og teksten om Odd som alltid får en eneste gave på julekvelden, den fra ham selv. Han, Odd, bruker navnelappen i fra i fjor og der står det Til min kjære Odd i fra Odd. Gaven er alltid et lite skrapelodd. Odd!

Jeg var fortsatt ute og nå hastet rasende mennesker forbi meg med handleposer struttende av dårlig samvittighet på vei mot noe jeg bare kunne ane konturene av.

Inn på en restaurant for å spise skalldyrpasta og med alt for kort avstand til småbarnsmoren og jentungen hennes ved nabobordet; spis alt, for helvete... Hun sa så, moren. Eller kanskje hun bare var stemor? Jeg kikket meg rundt og møtte kelnerens blikk i en slags felles forståelse for at livet ikke alltid trenger å være så lett for unge mødre heller.

Vind og minus 15 grader og alt for tidlig til å gå tilbake til hotellet for å bytte til kveldens teateropplevelse, gikk jeg til kirken jeg av og til besøker når jeg er her. Foran kirketrappen fant jeg en slags ro i å se på en mor og et barn og et digert akebrett som de sikkert tenkte å seile utfor kirketrappen med. Jeg orket ikke å se på og gikk innover nedtråkkete stier langs gravsteiner og frem til en nedsnødd benk det pleier å ligge uteliggere på om sommeren når Stockholm er mild og det nesten ikke er til å tro at Olof Palme og Hans Holmer er borte, begge to.

Jeg må ha mat og en bekjent hadde fortalt om en japansk restaurant og da jeg kom dit hang det fotos av maten i plastfolie i vinduet, slik det gjør i Syden. En slags råtten kål var forrett, og den frisket i det minste opp i nese og munnhule, før jeg gikk løs på rekene. Hadde jeg vært ute for å skrive matspalten på sistesiden av Kultur-Adressa på fredagene, kunne jeg ha notert under mellomtittelen Hørt ved bordene: Det er ikke like lett å selge menneskekropper lenger. Mulig det. Jeg har uansett ikke stort å tilby.

På hotellet for å skifte blir jeg fanget av utstillingen i resepsjonen; grantrær og en kjole gjort av greiner og lav, og hvor noen har revet både hodet og armene av modellen som bærer kjolen. Slikt skjer jo i de beste familier.

Så: Med hurtige skritt mot Dramaten fant jeg et sted for å ta en liten en, men dro igjen da kjeftingen begynte og han beskyldte henne for å ha en affære med en annen. Hans bror.

Rødvin og stor stemning i fojaen på Dramaten, før helvetet heldigvis var løs for alvor. Og jeg, jeg var spent og grudde meg av en eller annen grunn for hvordan Liv Ullmann ville klare seg. Klare seg? Verdensstjernen vår? Vel, av en eller annen grunn var jeg urolig på hennes vegne. Jeg mener, dette er jo avskjeden hennes med den skandinaviske scenen og nå må hun ikke kødde det til med overspill eller noe som ikke fungerer. Hvorfor i all verden tenkte jeg negative tanker om hennes spill? Det har uansett blitt sånn med Ullmann for noen av oss som er hennes bysbarn, ganske så mange trondhjemmere er rasende fordi hun aldri blir tilbudt store roller i hjemlandet lenger, det være seg teater eller film. Er det fordi hun ikke er god nok? Hun som er kjempestor verdensstjerne!

Så er Mary Tyrone der rett foran meg som sitter på første rad og har midtsetet, og skjelver på sine fingrer som en gang var ment å skulle gjøre henne til pianist. Hun er i stedet blitt morfinist. Og konen til skuespilleren James Tyrone som på sin side har kastet alle ambisjoner om å bli husket som den store Shakespearetolkeren på havet og som tjener sin usle lønn ved å spille boulevardteater. De har to sønner, en alkoholisert som faren, og en innhentet av tuberkulose, og lever et familieliv der alle slår og sparker og prøver å kvele hverandre både fysisk og psykisk hele tiden og alltid, alltid.

Bjørn Sundquist er som hele Norge vet etter den bejublede turne kysten rundt, Ullmanns ektemann på scenen, og Anders Baasmo Christansen og Pål Sverre Hagen, sønnene. Regissør Stein Winges datter Viktoria Winge er tjenestepiken. Jeg som selv har drukket meg til et ikke ubetydelig behag i løpet av den etter hvert lange dagens ferd mot natt i dette merkelige livet som vi alle deler med de nevnte vindskeive eldre og yngre, finner meg straks til rette i et slikt selskap. Spesielt når Mary Tyrone spytter sine giftklyser mot alle og enhver, og far og sønner kaster rundt seg med svingslag og whiskyglass, sitter jeg godt.

Ute igjen i Stockholmsnatta står jeg skjelvende tilbake. Jo visst, var far og sønner imponerende i sine fylleslagsmål. Best av alle var likevel Liv Ullmann da hun kom ned fra soverommet i andreetasjen i ført morgenkåpe og sokker og på et merkelig stillfarent vis brøler til alle i hele universet at det ikke er lett å være menneske.

Tilbake på hotellet er alle barer og restauranter nattestengte, og stillheten i resepsjonen blir bare forstyrret av en kvinne som kommer halvt bærende på en annen kvinne som hun sier hun fant liggende i snøen ute på fortauet. Nå ber hun resepsjonisten om å ringe etter taxi til kvinnen som de finner ut verken har veske eller id-papirer av noe slag på seg.

Det er da jeg bestemmer meg for å spørre Trøndelag Teater om det lar seg gjøre å få Riksteateret til å avslutte Lang dags ferd mot natt-turneen i Trondheim. Etter Dramaten står to forestillinger på Nationaltheateret i Oslo for tur, i dag spilles den siste. Men hvorfor i all verden ikke la Liv Ullmann avslutte sin teaterskuespillerkarriere på scenen i fødebyen til glede for henne og ikke minst hennes store publikum nettopp her.

Til slutt klarer jeg ikke å dy meg for å viderebringe O'Neills hilsen til sin kjære i anledning av at han hadde skrevet Lang dags ferd mot natt: Til Carlotta på vår tolvte bryllupsdag. Kjæreste: Jeg gir deg originalmanuskriptet til dette skuespillet om gammel sorg, skrevet med tårer og blod. Det kan synes som en sørgelig upassende gave på en dag da lykken skal feires. Men du vil forstå. Den er ment som en hyllest til din kjærlighet og ømhet, som ga meg den tro på kjærligheten som gjorde meg i stand til endelig å møte mine døde ansikt til ansikt og å skrive dette stykket – skrive det med dyp medfølelse og forståelse og tilgivelse for alle de fire hjemsøkte Tyronene.