Jack Bruce la armen nesten beskyttende om skulderen min og flirte ertende mot John McLaughlin, mens han ventet så lenge med å svare at han skjønte at den unge journalisten aldri mer kom til å stille et slikt spørsmål.
Jeg hadde nettopp hørt Bruce, McLaughlin, Billy Cobham og Stu Goldberg i Chateau Neuf i 1979. Et fantastisk band som på storartet vis fikk vist frem genialiteten til den skotske bassisten og sangeren. Jeg var bortimot blitt trollbundet av det fantastiske samspillet mellom bassist og gitarist; all konkurranse var lagt til side for dette ene – sammen å løfte musikken til en opplevelse tilhøreren ikke glemmer.
Så da meldingen om at Jack Bruce var død kom lørdag, var det som så mange ganger før når han blir nevnt, samspillet fra Chateau Neuf-konserten som først falt meg i hu. Dernest alle de magiske øyeblikkene Cream-katalogen har bydd på opp igjennom årene med låter som definerte rocken slik den skulle ta veien etter 50-årene: Sunshine Of Your Love, Strange Brew, I Feel Free, Crossroads osv.
I mitt øre var Jack Bruce en flott låtskriver, bassist og vokalist, men enda mer en musiker som så sine medmusikanter og mulighetene de sammen hadde til å gjøre hver konsert til en unik opplevelse.
Da Bruce gjestet Byscenen i Trondheim for tre år siden var det lite igjen av magien. Sykdom tvang ham bakover på scenen til fordel for elleville yngre medmusikanter med endeløse soloer som om de prøvespilte for å få bli med i bandet til den gamle kjempen. Under «White Room» glimtet han heldigvis til og la seg helt på siden av gitarsoloen, og tidvis litt foran, som i gamle dager. Da løftet han og bandet taket en stakket stund.
Hva Jack Bruce svarte på mitt ungdommelige spørsmål for 35 år siden?
- De er bare forskjellige. Og en fryd å spille sammen med.