«Heimdalsmyra kjøres bort i gigantiske jafs» kunngjorde Adresseavisen en vårdag for 40 år siden. Og en måneds tid senere het det: «Veiene eter seg innover Heimdalsmyra.» Her var det raske fremskritt å spore; myra skulle bli by.

På ettervinteren i 1975 var 10000 kubikkmeter myrmasse gravd ut og kjørt bort. Det dype myrlaget var dårlig byggegrunn og måtte vekk før byggingen av veier og hus kunne starte på det harde leirlaget under myra. Men til tross for at arbeidet var godt i gang, gjensto enormt mye myr og et utall lastebillass. Totalt skulle omkring 700000 kubikkmeter myr fjernes i løpet av de neste fem årene. Men etter dette ville det ennå gjenstå en mengde. Kanskje måtte så mye som over tre millioner kubikk myr bort for at hele planen kunne gjennomføres.

Kostnadene var dermed store før byggingen kunne starte for alvor på de store myrområdene i gamle Tiller kommune, som fra 1964 var innlemmet i Stor-Trondheim. For den prosjekterte småhusbebyggelsen i nord ble det anslått en kostnad på 16000 kroner per tomt for å fjerne myra og komme ned på fast grunn. Dette gjorde mange ennå skeptisk til en utbygging etter de gigantiske planene som forelå etter konkurransen om Heimdalsbyen seks-syv år før. En av disse var formannen i Trondheim jordstyre, Halfdan Hagemo.

«En hengemyr egner seg ikke for boligbygging,» uttalte Hagemo til avisen og betegnet det påbegynte storarbeidet som galmannsverk. I stedet mente han at myra burde legges ut til beiteområde. Med gjødsling ville jorda bli produktiv og kanskje med tiden fullverdig dyrkajord, etter den erfaring han hadde med myr generelt.

Men utgravning ble det. Direktør Rikoll Nestaas i Heimdalsbyen A/S mente jordbruksekspertene var langt på jordet. Myra skulle vekk, lass for lass, og havnet som fyllmasse i nedlagte grustak ved Tiller kirke og til utfylling av daler og søkk i utmarksområder ellers i Tiller. Lett var det imidlertid ikke. Sjefingeniør Hans Sørum møtte avisen til befaring i dress og slips, men med høyst nødvendige slagsløvler etter at kraftig regnvær også hadde gjort den «harde» leira til en bunnløs suppe. «Med de nødvendige bevilgninger skal vi komme frem,» lovte Sørum, som innrømmet at det var en kostbar anleggsmetode som ble benyttet.

Beleilig for prosjektet var det at utsprengning av steinmasser fra Bratsberg kraftverk pågikk noenlunde parallelt. Tonnevis med stein ble kjørt på som underlag i opptil tre meters tykkelse for de fremtidige veiene, Østre Rosten og hva de nå kom til å hete. Myra skulle for enhver pris bli by.

Senere på året sto for øvrig det aller første huset ferdig, en transformatorstasjon i Hårstadmarka. Dette var helt i den østre del av planområdet, der de nærliggende jordbruksområdene var vedtatt beskyttet mot urbaniseringen. Men også her beveget planleggere og politikere seg på gyngende grunn. 40 år etter er det nettopp den gamle dyrkajorda på Hårstad og Sjetnan som bebygges.