Da Håkon Gebhardt og Martin Hagfors ga ut sin første barneplate i 2012, «Det e'kke bra før det er dårlig», var de usikre på om de hadde truffet.

Nå har Meg og Kammeraten Min turnert landet i to år. Med andre ord, de traff så det sang.

– Med «Ostepop» har vi hatt en større visjon. En barneplate skal ikke bare være tull og kos, det er mulig å putte noen fornuftige verdier i barnemusikk også, sier Gebhardt.

Den trondheimsbaserte musikeren er glad han kan være med på å prege noen barnesinn. Veien inn i barnemusikkverdenen startet da de dannet bandet HGH. Selv om de spilte for et voksent publikum, mente mange at musikken egnet seg for barn. Nå spiller kammeratene søppelmusikk for både barn og voksne.

Styggfin barnemusikk

Etter 14 år som trommeslager i Motorpsycho, sluttet Gebhardt i bandet i 2005. Overgangen fra å spille rock til å synge sanger om våte sokker og tissedansing føltes riktig.

– Som musiker er du ikke nødvendigvis opptatt av sjanger. Du prøver å lage musikk som rører og treffer de som hører den, barn som voksne. Likevel er jeg litt overrasket over at jeg blir like sur i dag dersom en barnekonsert ikke fungerer, som jeg ble de gangene en Motorpsycho-konsert ikke gikk som jeg ønsket, ler Gebhardt.

Han setter stor pris på å spille for et edruelig publikum. Å spille for barn er likevel svært krevende, forteller Gebhardt.

– De er svært skjerpet og kritiske, men samtidig et veldig takknemlig publikum. Vi har spilt for barn helt nede i to år. Vi trodde ikke det var mulig å nå frem med musikken til så små mennesker. Nå har vi opplevd at barn som knapt har stått på to ben før, reiser seg opp og står og rister av seg selv. De danser uten å vite hva å danse er, det er ganske utrolig.

Motvekt til Disney

«Meg og Kammeraten Min» ønsker å være en motvekt til det Gebhardt kaller «Disneyfisering». Når han hører barn i skolegården synge med autotune-vri på stemmen, blir han bekymret.

– I dag tror barna at alt skal lyde rent, men det er ikke dét som er musikk, i alle fall ikke for meg. Vi spiller på råtne, sure instrumenter og vi synger med våre egne stemmer. Barn trenger å høre noe annet enn figurer fra Barne-TV som synger med playback. De må få høre at stemmer kan være hese om morgenen og at man kan få et artig uttrykk på stemmen dersom man er forkjølet, sier Gebhardt.

Han mener «Meg og Kammeraten Min» dekker noe som var i ferd med å forsvinne. Barnemusikk bør kunne være samfunnskritisk, mener Gebhardt, som selv hørte mye på Knutsen & Ludvigsen, Tramteatret, Thorbjørn Egner og Dizzie Tunes som barn.

– Vi må ikke være redde for å ha meninger, i dag har man blitt så redd for å formidle noe som helst. Det ligger nok noen stikk til samfunnet i musikken vår, sier Gebhardt.

Peter Pan tilbake til skolen

Gebhardt kommer fra en familie med lærere og pedagoger, men han trivdes dårlig på skolen selv.

– Jeg var ingen ener på skolen. Jeg var blant dem som satt urolig på stolen og som hadde helt andre talenter enn grammatikk.

Når han nå vender tilbake til skolen er det ikke som pedagog, men som musiker med et viktig budskap.

– Vi må verdsette at alle er forskjellige. Det er viktig å plukke opp dem som faller utenfor og se deres potensial. Alle kan gjøre fantastiske ting selv om de ikke nødvendigvis er skoleflinke.

Han kjenner seg igjen i eventyrfiguren Peter Pan. Gebhardt føler seg priviligert som fortsatt får leke seg med musikk og han tenker aldri lenger enn et halvt år fram i tid.

– Det hender at jeg sjekker stillingsannonser som vanskehjelp eller lignende. Det kunne vært greit med en stabil årslønn av og til, men søren heller! I tillegg til å skrive musikk for barn, spiller jeg fortsatt voksenkonserter, og jeg produserer plater i studioet mitt. Jeg har flere ben å stå på.