Reaksjonene var sterke da det ble kjent at det lille danske CaféTeatret skulle lage teater av Anders Behring Breiviks grusomheter. Mange mente det var usmakelig at terroristen skulle framstilles på scenen.
Teater er en direkte, visuell kunstform. Derfor ble protestene sterkere enn de har vært mot bøkene om det som skjedde.
Under Bastard-festivalen onsdag kveld fikk vi selv se hva danskene har gjort. De har laget en forestilling som fortoner seg som et oppriktig forsøk på å forstå hvordan en ung mann kunne utvikle seg til å bli en ideologisk drevet terrorist. «Manifest 2083» inneholder i enkelte sekvenser sterke virkemidler gjennom bruken av lyd og lys, men oppsetningen styrer stort sett unna det spekulative.
For eksempel er bare noen få sekunder med opptak fra rettssalen brukt. Der sitter Breivik og gråter. De som fulgte med på rettssaken, vet at det ikke er fordi han angrer. Slik får forestillingen fram Breviks merkelige kombinasjon av totalt ufølsom brutalitet og stakkarslighet.
Skuespiller Olaf Højgaard spiller seg selv – en skuespiller som prøver å trenge inn i Breiviks ubegripelige psyke. Han starter lavmælt med å fortelle om sitt eget forhold til det som skjedde. Han siterer fra manifestet terroristen la ut på nettet rett før han gikk til aksjon.
Højgaard forteller at han forberedte seg ved å spille de samme dataspillene, trene på samme måte og bruke de samme dopingmidlene. Ved å sette seg inn i ideologien Breivik henga seg til, ble han mer og mer skeptisk til muslimer, forteller han. Han påstår til og med at muskelmassen økte. Han ble større. Akkurat her er manuset på sitt svakeste. Højgaards fortelling, som ellers holder seg nært til fakta, blir her til påstander det er vanskelig å tro på.
Etter hvert går han inn og ut av Breiviks skikkelse og tar på seg en tempeluniform maken til den terroristen brukte.
De som fulgte med på rettssaken og mediedekningen, og særlig de som har lest de mest innsiktsfulle bøkene om tragedien, lærer ikke noe nytt av denne forestillingen. De vil antakelig mene at den skraper i overflaten.
Regissør Christian Lollike har skapt effektivt teater med enkle virkemidler, og Højgaard gjør en sterk innsats, helt alene på scenen som han er gjennom 90 minutter.
Likevel gikk jeg ut av salen med en slags utilfredshet, en følelse av noe var uforløst, av at det jeg hadde vært vitne til, ikke ga meg ny innsikt eller andre perspektiver.
Men slik må det kanskje bli når man tar for seg tragedien Anders Behring Breivik. Det som skjedde, er umulig å forstå fullt ut. Og umulig å gripe gjennom 90 minutter på teatret.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO