Nesten tre år er gått siden Bryn Terfel var på besøk i Trondheim. Den gang sjarmerte han publikum med kjente arier fra enda mer kjente musikaler. Torsdag kveld var det derimot duket for en helaften dedikert 200-årsjubilanten Richard Wagners dype operaer. Historien er kjent; Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag, men dessverre også for sine antisemittiske ytringer.
Det er imidlertid musikken det handler om denne kvelden. Vi får høre utdrag fra hele åtte av komponistens operaer, og Bryn Terfel viser at han er som skapt for Wagners store klangfarger. Med sin dype, kraftfulle stemme formidler han den storslagne musikken med overbevisning.
«Wie duftet doch der Flieder» fra «Mestersangerne i Nürnberg» åpnes med hendene plantet i dresslommene. Men Terfel har en plan bak det meste, og ikke lenge etter beveger både hender og føtter seg etter hvert som musikken utvikles. Og det er her Terfel er så god. Hans kombinasjon av stemmeprakt og sceneutstråling er nesten en studie i seg selv.
I «Gut'n Abend, Meister», fra samme opera, markerer også sopran Rachel Willis-Sørensen seg, og setter til og med Terfel på plass mot slutten med sin innlevelse. I «Einsam in trube Tagen» fra «Lohrengrin» viser hun frem en stemme med et voldsomt spenn og en nydelig interpretasjon.
Toner fra «Den flygende hollender», «Tannhäuser» og den firedobbelte «Nibelungens Ring», følger. Duetten mellom de to solistene i «Wie aus den Ferne längst vergangner Zeiten» fra «Den flygende hollender», er konsertens høydepunkt. Begge lever seg så til de grader inn i musikken, og gir publikum en opplevelse som resulterer i hurrarop som ljomer i veggene.
Bryn Terfel og Rachel Wills-Sørensen gir publikum akkurat det de har løst billett for å høre og oppleve. TSO virker derimot seige innledningsvis. De sliter med samspill, kommer bakpå og er statiske i sin formidling. Det mangler dynamikk og kontraster. Det tar seg imidlertid kraftig opp idet ouverturen fra «Den flygende hollender» innleder andre akt. Den friske musikken ser ut til å smitte over på musikerne, og endelig får dirigent Gareth Jones TSO til å spille slik vi vet de kan; med glød og snert.
Terfel er en stor mann med en tilsvarende stor stemme. Øyekontakten med publikum slipper han ikke et sekund, og han skaper sin helt unike kommunikasjon med oss som sitter i salen. Han trenger ingen store, overdådige bevegelser. Faktisk står sangstjernen stort sett på én og samme plass når han synger, som i finalenummeret «Leb' wohl» fra «Die Walküre». Med sin fantastiske stemme trollbinder han i hvert fall undertegnede uten så mye som å løfte en finger. Mannen heter Bryn Terfel og er en av operaens aller, aller største stjerner.
Anmeldt av Yngvil Bjellaanes