«I'm waiting for my man
Twenty-six dollars in my hand
Up to Lexington, 125
Feeling sick and dirty, more dead than alive
I'm waiting for my man
Hey, white boy, what you doin' uptown?
Hey, white boy, you chasin' our women around?
Oh pardon me sir, it's the furthest from my mind
I'm just lookin' for a dear, dear friend of mine
I'm waiting for my man».
1967 er et av de største årene i rockens historie. Det var året da flower power og hippiene var på sitt sterkeste. Men det aller beste og det aller viktigste rockalbumet som ble utgitt i 1967, hadde ikke mye til felles med hippiebevegelsen.
Debutalbumet til Velvet Underground, «Velvet Underground & Nico», hadde ikke mange gram peace & love-filosofi i seg. I et nakent, nærmest metallisk, lydbilde fikk lytterne formidlet historier om hverdagslivet blant gatefolket i New York.
Rocken var i galopperende utvikling midt på 60-tallet, Bob Dylan var blant dem som hadde utviklet det litterære ambisjonsnivået. Men Velvet Undergrounds hovedmann Lou Reeds tekster tok likevel rocken til et nytt litterært nivå. Han leverte korte, presise, novellistiske tekster. Et av mange sterke eksempler er «I'm Wating For The Man» sin skildring av en narkoman som venter på sin faste dealer i et skummelt nabolag i New York.
Både tekstinnholdet og det nakne musikalske uttrykket var så nytt at albumet ikke solgte mange eksemplarer. Kanskje ikke mer enn tusen totalt i det året albumet ble utgitt.
Men det er sagt at alle som kjøpte debutalbumet til Velvet Underground, selv startet band. Og mange av disse bandene ble blant rockens viktigste i tiårene som fulgte.
Artister som David Bowie og Roxy Music hadde ikke eksistert uten Lou Reed. Både den britiske og den amerikanske punken i andre halvdel av 70-tallet hadde sterke referanser til Reed og Velvet Underground.
Til tross for elegant markedsføring via manager Andy Warhol ble aldri Velvet Underground noen salgssuksess.
Etter fire av rockens mest sentrale album med Velvet Underground startet Lou Reed på solokarrieren.
Hans andre soloplate «Transformer» (1972) ble produsert av David Bowie og Mick Ronson og ble Reeds kommersielle gjennombrudd. Poplåter som «Perfect Day» og «Satellite Of Love» og skildringen av et transvestittmiljø i «Walk On The Wild Side» ble med Reed gjennom hele karrieren.
Det påfølgende albumet «Berlin» (1973), en klaustrofobisk skildring av hans eget narkotikaproblem, står kanskje igjen som hans aller sterkeste.
Både det omtalte narkotikaproblemet og en ikke spesielt jovial fremtoning satte begrensninger på Reeds karriere. Svært mange beundret hans kunst, men noen ble skuffet da de skulle samarbeide med ham. En gjenforeningsturne med Velvet Underground på 90-tallet endte i fornyet uvennskap mellom Reed og Velvets andre sterke mann, John Cale.
Lou Reed var ingen enkel mann. Men det var kanskje nettopp kompromissløsheten som gjorde ham til en av rockens giganter.
I tillegg til de fire albumene med Velvet Underground og nevnte «Transformer» og «Berlin», regnes albumene «New York» (1989) og «Magic And Loss» (1992) blant hans sterkeste. Støyalbumet «Metal Machine Music» (1975) vil alltid være blant rockens mest omdiskuterte.
Et rørende øyeblikk i Reeds senere produksjon var han og John Cale i felles hyllest av Andy Warhol i «Songs For Drella».
Det er likevel det han gjorde med Velvet Underground som vil bli stående som hans viktigste bidrag til rocken og nåtidskulturens utvikling. Han var selv inspirert av novellekunstnere som for eksempel Frank O'Hara, og det er ikke få forfattere som igjen er blitt inspirert av Reeds litterære tekster. Han var en rock'n'roller som bedre enn noen annen beskrev virkeligheten i verdens mest innflytelsesrike by på tampen av det 20.århundret.