Etter tre kvelder på Trondheim Calling med musikk som stort sett holdt høy kvalitet blåste et tenåringsband fra Bergen de aller fleste av banen lørdag kveld. Hvitmalt Gjerdes ”surfpønk” er en hurtiggående energicocktail bestående av klassiske rockevirkemidler som fuzzpedal og romklang. Låtene er enkelt bygget opp av muntre akkorder, lystige melodier og fengende refrenger.
Frontfigur Johannes Fjeldstad har en teatralsk scenepersonlighet. Snart har han et tragisk drag over pannen mens han nærmest klynker i korte støt inn i mikrofonen. Snart slipper pønkeren ut med mer aggressive vokalfraseringer, mens fotbevegelsene peker enda lenger bakover i tid, til Chuck Berry.
Selv om låtene på overflaten fremstår lite varierte, har Hvitmalt Gjerde gjort seg flid med å legge inn små brekk, skeive toner og snurrige overganger som gjør at musikken fremstår som genuint ny selv om formen er kjent. Går man dem nærmere etter i sømmene er dessuten melodiene mer sofistikerte enn man skulle tro ved første øyekast.
Fjeldstad veksler fint mellom sine korte utbrudd, og melodilinjer som finner tilbake til utgangspunktet mens akkordrekkene gjentar seg både en og to ganger. En sånn dynamikk er det mange låtskrivere som bruker en karriere på å beherske fullt ut. Det er desto mer imponerende at den unge kvartetten fra Bergen allerede har knekt store deler av koden.
Alle finurlighetene til tross, det er ikke til å komme bort fra at et band som er så fastbundet i én form kan fremstå som ensformig i lengden. Men i 30 minutters-formatet på Trondheim Calling blir det aldri noe problem. Hvitmalt Gjerde klødde publikum på akkurat rett sted hele veien gjennom.